«Rettssikkerhet koster», du liksom | Andreas Slettholm

Regjeringen prøver å løse distriktsproblemene, men skaffer seg stadig nye.

Rett skal fortsatt være rett, over hele landet.

Domstolskommisjonens forslag om å redusere antall tingrettslokaler fra 69 til 22, blir ikke noe av.

Regjeringens mellomløsning ligger i å lage større organisatoriske enheter. Antallet enheter og ledere (sorenskrivere) blir langt færre, selv om antall rettslokaler blir som før.

Kommisjonen var ute etter større fagmiljøer. Når dommerne nå skal være spredt på like mange steder, forsvinner nok mesteparten av den gevinsten.

Men det ligger et potensial i å utnytte kapasiteten bedre enn i dag. Med større enheter kan tomme rettslokaler brukes når det er kø ved en annen tingrett. I teorien, i hvert fall.

Sjokk i Senterpartiet

Uansett måtte domstolenes ønsker vike denne gang.

Andre hensyn, som behovet for kompetansearbeidsplasser i distriktene, taler mot en slik stor sentralisering domstolsutvalget ønsket seg, heter det fra ministerhold.

Ikke særlig overraskende var distriktsminister Linda Hofstad Helleland (H) til stede på pressekonferansen. Det er liten tvil om at dette «behovet for kompetansearbeidsplasser i distriktene» også er «behovet for å vise at regjeringen lytter til distriktene».

Ikke minst når det har vært stor skepsis internt i alle regjeringspartiene mot å legge ut på nok en sentraliseringsrunde nå.

Den nye løsningen er likevel langt fra god nok for distriktenes våpendragere. Emilie Enger Mehl (Sp) skal ha seg frabedt færre sorenskrivere i landets lokalsamfunn. Hun var «sjokkert», sa hun, og la til at dette nok var et steg mot å legge ned små tingrettssteder i neste omgang.

Er det rettssikkerhet som koster?

Sannelig er det vanskelig å gjøre Senterpartiet til lags for tiden. Men partiet vet jo hva som rører seg der ute. Den sitter sterkt i, opplevelsen av at først det ene, så det andre tilbudet forsvinner i sentraliseringens dragsug. Rådhus, fylkeshus, lensmannskontorer, Vegvesenets regionkontorer, Navs tjenestesteder, sykehustilbud, skattekontorer.

Hvor mye en seier akkurat om rettssaler teller i dette bildet, kan man likevel ta seg i å lure på. Det er jo ikke slik at folk flest benytter seg av tinghuset sitt særlig ofte, heldigvis.

Ulempen er prislappen. «Rettssikkerhet koster», sier justisminister Monica Mæland (H). Men det blir ikke bedre rettssikkerhet av å la tinghus være der de er i dag.

Snarere tvert imot. Med regjeringens forslag kan man nok se langt etter rutinemessig lyd- og billedopptak av det som foregår i rettssalene. Det er økonomisk urealistisk.

Fortsatt er Norge et av svært få land i Europa som ikke rutinemessig gjør opptak av rettsmøter. Det er et rettssikkerhetsproblem at det ikke er mulig å ettergå det som har skjedd i en rettssak her til lands. Og det vil vedvare.

Krise i rettsvesenet

For reformen kommer i en situasjon der ellers sindige aktører mener at domstolene lenge har vært underfinansiert.

Det er krise i rettsvesenet, slo Dommerforbundet og Juristforbundet fast i felles kronikk i fjor høst. Saksbehandlingstiden er så lang at Riksrevisjonen har brukt sine sterkeste adjektiver.

Domstolskommisjonens tanke var at en reduksjon i tjenestesteder kunne frigi midler til nødvendige investeringer, i tillegg til langt lavere driftsutgifter.

Det skjer ikke. Regjeringens forslag innebærer en økonomisk gevinst i mindre administrasjon. Men hvordan det blir i praksis, gjenstår å se.

Domstolenes handlingsrom til å prioritere blir likevel mindre i fremtiden, når dagens struktur låses, med bemanningskrav for hvert rettslokale. I Vestfold, Østfold og på Romerike har domstolene selv nå initiert og gjennomført sammenslåingsprosesser. Nettopp ut fra de lignende vurderinger som domstolskommisjonen gjorde. Om domstolene nå pålegges kostbare løsninger, vil økte bevilgninger være et ganske rimelig krav.

Det er altså ikke nødvendigvis rettssikkerhet som koster. Det er å verne dagens struktur.

Sanner sliter

Til dette kan det innvendes at et litt mer kostbart rettsvesen ikke betyr all verdens. Pengene til domstolene utgjør en liten del av det norske statsbudsjettet.

Men mange bekker små gjør en stor å, som kjent. Og innenfor rettspleien er det nok av andre, gode formål.

Forleden prøvde finansminister Jan Tore Sanner (H) å overbevise om at hans varsku om tøffere prioriteringer var noe mer enn bare alminnelig gnål fra den til enhver tid sittende finansminister.

«Nå er det alvor», sa Sanner.

Det kan virke som om han sliter litt med troverdigheten selv blant egne kolleger.