Også barna våre må få bestemme over oljeformuen | Trine Eilertsen

Jo dårligere dagens politikere er til å prioritere, desto tyngre blir det for våre barn å overta jobben med å drifte Norge.

Det kan hende Norge har flaks igjen. Som vi hadde da vi fant oljen, eller da fossefallene våre skulle vise seg å være verdens mest geniale energikilde.

Sannsynligheten for at vi ikke har så mye mer av den typen flaks foran oss, er imidlertid stor. Oljeprisen er riktignok på vei opp igjen. Men er det noe de siste årene har lært oss, er det å la være å fundere fremtiden på en så labil størrelse.

Nei, sannsynligheten for at vi står foran noen reale politiske bikkjeslagsmål om prioriteringer er større. Det vil si, vi har noen fredsæle politikere, uten særlig erfaring med å prioritere bort noe som helst, så det spørs hvor tøft det blir.

Bragden med oljepengebingen

De har jo denne fabelaktige pengebingen rett borti gaten, dette fondet som bare står der og feiter seg. Og, for all del, det hadde ikke eksistert uten kloke beslutninger fra mange av de samme politikerne. Det har så langt vært en fest, en fest det kan bli vondt å dempe, eller avslutte. Fremfor å kutte i velferd, øke skattene, presse folk inn i arbeid eller jakte på mirakler, kan de jo bare fortsette å ta ekstra milliarder derfra.

Gode grunner til å bruke ekstra oljekroner

Argumentasjonen er klar, og en hel generasjon politikere er vokst opp med den: Vi kan bruke mer av fondet fordi vi bruker pengene til å investere i prosjekter som gir ny avkastning.

Eller, vi kan bruke mer penger fra fondet fordi vi er nede i en lavkonjunktur og trenger å få fart på saker og ting. Dessuten er vi i en omstilling, og det koster alltid ekstra penger, så her må vi være innstilt på å bruke mer av fondet.

Argumentene er kjente, og hver for seg er de jo gyldige. Men de har som felles premiss at dagens allokering av offentlige kroner er riktig, og at nivået ikke kan endres.Her er forskjellen mellom partiene knapt synlig, tross Arbeiderpartiets forsøk på å fremstille 15 milliarder i økte skatter som en fundamentalt annerledes prioritering enn de blås.

Det er reell fare for at våre folkevalgte fortsetter å bruke fondet som buffer mot alle ubehageligheter, for å kompensere for at de heller ikke det neste tiåret klarer å få flere i jobb, eller å utløse flere timeverk fra dem som er i jobb. Det kan bli brukt som buffer når effektiviseringen i offentlig sektor går for tregt, når skattebyrden har nådd sin topp, når kutt i velferd fremstår som siste utvei. Og hvorfor skal de ikke det, egentlig?

Byrden sendes til barna våre

En viktig grunn er at våre barn skal få gjøre sine egne prioriteringer og investeringer når de kommer så langt, at de skal få bestemme over oljepengebruken, de også. Det er jo ikke gitt at dagens politikere har alle svarene på hva nordmenn trenger om 20, 30 og 40 år.

En annen viktig grunn er at pengene står i veien for en reell vurdering av om ressurser til enhver tid brukes riktig. Utvikling skjer ikke bare gjennom å legge på. Det skjer også gjennom å vurdere hva vi skal slutte å bruke penger på for å få i gang noe nytt. Der skiller ikke offentlig økonomi seg fra andre typer økonomi.

Berettiget kritikk

KrFs reformpause og Aps forliksaversjon får fortjent kritikk, også fra NHO. Men det er også påfallende hvor viktig det var for Regjeringen å ikke argumentere med bedre økonomisk ressursutnyttelse i debatten om kommunereform, for eksempel. Det er snarere et mål i seg selv å beholde dagens utgiftsnivå. Men hver eneste krone som bindes opp nå, betyr redusert frihetsgrad for dem som kommer etter oss. De fortjener at flere lurer på hvilke byrder vi er i ferd med å overlate til dem.