Skepsisen til private gaver lever og blomstrer i Norge. Selv i 2020.

Nå står gaveforsterkningsordningen for forskning og kultur i fare.

Nå skal det ikke lenger lønne seg å skaffe store private midler til norsk forskning. Kanskje spøker det for de private gavene til kultur også.

Det er veldig overraskende.

Regjeringen foreslår i statsbudsjettet, i forbifarten og uten begrunnelse, å fjerne den særs vellykkede gaveforsterkningsordningen i forskningen. I 2014 ga den inspirasjon til å opprette en lignende ordning for kulturlivet. Den lever dessverre heller ikke særlig trygt.

Vil ramme grunnforskningen

Gaveforsterkning betyr at private gaver på 3 millioner kroner eller mer utløser 25 prosent ekstra fra staten.

Milliardgaver fra bedrifter, stiftelser og organisasjoner har bare de siste årene utløst mer enn 300 millioner fra staten. Det er bra for maktspredningen at penger kommer fra flere kilder.

Derfor er det overraskende at det er en borgerlig regjering, med støtte fra Senterpartiet, som vraker en ordning som har styrket samarbeidet mellom næringsliv og akademia.

Alt tyder på at forslaget får flertall. Nullingen vil ramme grunnforskningen ved universitetene, en del av den virksomheten som ikke er stramt styrt av programmer, skriver rektorene ved fire av landets største universiteter i en kronikk i Khrono.

Ifølge regjeringen skal ordningen bort fordi det er «vanskelig å dokumentere» at den fører til gaver som ellers ikke ville bli gitt. Tja. Hva med å spørre giverne om det? Private givere som universitetsrektorene har vært i kontakt med, sier at gaveforsterkningen er en forutsetning for at de gir.

Private midler sitter langt inne

Men det er mer negativt nytt i vente: Gaveforsterkningsordningen for kultur står også i fare.

Den er blitt en suksess siden den ble innført i 2014. Jeg var med på å utarbeide den som statssekretær i Kulturdepartementet. Den gang var det ytterst få i kulturbyråkratiet som hadde tro på ordningen, selv om vi begynte med forsterkningsmidler på bare 10 millioner kroner pr. år. «Det finnes jo ingen kultur for å gi private midler til kulturformål!» ble det innvendt.

Vel, hele hensikten med ordningen var nettopp å gjenreise og styrke en kultur for det. I dag er innsatsmidlene syvdoblet, til 70 millioner kroner årlig. Flere hundre millioner private kroner er gitt på bare fem år.

Det er blitt et stort privat/offentlig spleiselag. Men ordningen er også blitt heftig diskutert og kritisert. Er det ikke mye lettere for større organisasjoner å tiltrekke seg givere? Og hvorfor lykkes ikke institusjoner i Nord-Norge med å skaffe seg flere gaver?

Dette er legitime spørsmål, men svaret kan faktisk være at noen må anstrenge seg litt mer. Private midler sitter langt inne for alle.

Trengs sårt i kulturøkonomien

Så er det også et spørsmål om ordningen i tilstrekkelig grad har frembrakt helt nye givere og skapt en bredere kultur for filantropi. Svaret på det er ikke krystallklart. Allmennyttige stiftelser trenger for eksempel ikke gaveforsterkning som selvstendig motivasjon for å gi. Dette er jo selve vår kjerneoppgave.

Gaveforsterkningsordningen trengs likevel sårt i en kulturøkonomi som er så – privilegert – dominert av offentlige penger, i tillegg til alt vi bruker fra egne lommer. De rødgrønne partiene vil imidlertid fjerne den helt også innen kulturfeltet. Det gjelder både Arbeiderpartiet og Senterpartiet, høyst trolig også SV.

Så skepsisen til private supplementer lever og blomstrer i Norge, selv i år 2020. Det kan gjøre Norge til et enda mer offentlig-fiksert samfunn. Det er ikke akkurat det vi trenger, hverken under eller etter koronaen.

• Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter