Norge bør frede Lofoten og bare Lofoten fra oljeleting | Ola Storeng

Få land leter så mye etter olje til havs som Norge. Freding av Lofoten kunne være et nasjonalt kompromiss.

Lofoten er på dagsordenen igjen. Arbeiderpartiets forsøk på å lage et kompromiss ved å gi tre forskjellige svar til løsninger i Lofoten er smart, men kanskje for smart.

• Hvorfor krangelen om Lofoten vil forsette. Her er stridsspørsmålene

Jonas Gahr Støre kunne ha foreslått en mye dristigere løsning - et nasjonalt forlik. Hele Lofoten, eventuelt også Vesterålen og Senja, kunne bli en petroleumsfri sone.

Oljen vi lever av

Norsk oljevirksomhet har skrittvis beveget seg nordover. En gang var 62. breddegrad en grense. Og nå er store områder i Barentshavet inn mot russergrensen åpnet for oljeleting.

Denne politikken har hatt bred oppslutning, blant annet fordi mesteparten av inntektene havner i statskassen. Det er en del av det økonomiske fundamentet til en generøs velferdsstat.

Men Lofoten er noe for seg. Det er oppvekstområdet for en av verdens største torskestammer, som nordmenn har høstet av i uminnelige tider. Her blander kultur og natur seg på et nesten uslåelig vis.

Likevel er ikke konklusjonen opplagt. Da spørsmålet ble utredet i 2010, var en av konklusjonene fra Veritas at det var vanskelig, nærmest umulig, å tenke seg utslipp fra oljeleting og oljeproduksjon som kunne true torskestammen eller Lofotens fremtid som gyteplass.

Men hva så? Trengs det så sterke argumenter for å frede Lofoten eller Vesterålen og Senja for den saks skyld?

• Her er kartet som viser at de mest lovende oljeområdene i Lofoten ligger utenfor Aps oljefrie sone

Den lange oljekysten

Utgangspunktet kunne være den enkle observasjon at få land har åpnet en så stor del av sin kyst for oljeleting som Norge. Oljeleting utenfor hele kysten av California ble innstilt etter at strendene i Santa Barbara ble griset etter at en oljetanker forliste i 1969.

Det kan innvendes at Norge ikke er USA. USA produserer store oljemengder i Mexico-gulfen og på land. Norsk olje ligger ett sted og bare ett sted: Under havbunnen.

Derfor er det forståelig at Norge sakte, men sikkert har økt oljeutvinningen til havs. Men det går an å ha flere tanker i hodet på samme tid.

Hvis ett eneste område skulle fredes, kunne det vanskelig være noen bedre kandidat enn Lofoten.

Det er ikke nødvendig å være enig i alle argumenter som fremføres. Fiskerinæringen må selvsagt ha lov til å være spesielt opptatt av fisken. Andre kan tenke naturvern. Tidligere utredninger har pekt på at sjøfuglen vil være svært utsatt ved oljesøl. Det vil også turismen være. Endelig vil noen, men sletts ikke alle, mene at akkurat oljen rundt Lofoten må bli liggende i bakken av klimahensyn.

Alle vil slå motstanderen i hodet

Det er mange grunner til å si at Lofoten er unik.

Dessverre er diskusjonen om Lofoten likevel ikke preget av kompromissvilje. Derimot hører vi hyppig vikarierende argumenter.

Vår nye olje- og energiminister, Terje Søviknes, gjorde i programposten Politisk kvarter tirsdag oljeleting i disse områdene til et spørsmål om å skape nye arbeidsplasser og sikre oljeselskapene nye oppgaver.

Det er ikke overbevisende. Oljeselskapene og deres ansatte er en viktig del av norsk økonomi, men oljen er ikke her for å sysselsette oljeselskapene.

Oljen er aller viktigst for staten, som krever inn opptil 78 prosent av overskuddet i skatt. Men Søvik nevnte ikke statskassen.

Det gjorde heller ikke Kristelig Folkepartis leder, Knut Arild Hareide. Men Hareide tok ingen forbehold når han utpenslet hvor sårbar torsken ville være for oljesøl.

Arbeiderpartiets kompromiss

Slik blir diskusjonen om Lofoten en arena hvor det viktigste noen ganger blir å ramme motstandere. Men for de største partiene er det viktigste å holde ulike fraksjoner i eget parti samlet.

Arbeiderpartiet gir derfor nå tre svar på spørsmålet om å tillate oljeleting ved Lofoten, samt Vesterålen og Senja: «Antagelig», «nei» og «kanskje senere».

Partiet sier ja til å utrede konsekvensene av å åpne området sørvest for Lofoten. Å si ja til «konsekvensutredning» er å si ja til en prosess som vanligvis ender med et ja til oljeleting.

Med andre ord: Arbeiderpartiet svarer «antagelig» på spørsmålet om å åpne for leting og utvinning av olje og gass området fra Røst og sørvestover.

Samtidig slutter Arbeiderpartiet seg nå til dem som sier nei til oljeleting på yttersiden av den ytterste delen av Lofoten, samt i Vestfjorden. Dette blir nå petroleumsfrie områder. Varig vern, altså.

For resten av yttersiden av Lofoten, Vesterålen og Senja er Arbeiderpartiets svar mest uklart. Arbeiderpartiet sier ja til å utrede konsekvensene av å sette i gang oljeleting. Men ingen utredning skal settes i gang før etter stortingsvalget i 2021.

Nærmere et ikke-standpunkt er det vanskelig komme. Svaret er ikke ja eller nei, men «kanskje senere».

Området Støre vil verne er der hvor sannsynligheten er minst for å finne olje og naturgass. Til gjengjeld vil han raskest mulig sette i gang prosessen med konsekvensutredning i det området som er mest lovende, sørvest for Lofoten.

Ganske smart, altså. Men kunne han ikke ha vært mer dristig?

• Kartet som viser hva verneforslaget betyr. Det mest lovende området faller utenfor