Kommentar

Alle synes å være enige om at kulturpolitikken er «viktig». Men hvorfor? Her er et forsøk på å svare.

  • Sarah Sørheim
    Sarah Sørheim
    Kulturredaktør
Kulturminister Thorhild Widvey er ikke alene med å slite med språket når kulturpoltikken skal forsvares.

Nok en gang har en valgkamp passert uten at kulturspørsmål har vært et tema, utover en pliktøvelse en sen kveld på NRK

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Ikke at mediene er å klandre for det, for det begynner å bli en god stund siden sist jeg hørte en politisk kulturdebatt der virket som om noe sto på spill. Og det på tross av at ordet «viktig» går på høy rotasjon hos den til enhver tid sittende kulturminister. Men der stopper det som regel også.

Instrumentell retorikk

Kulturdepartementet er et av de yngste departementene, opprettet i 1982. Og siden Valgerd Svarstad Haugland tok over etter Ellen Horn i 2001, har det blitt ledet av politikere uten særlig bakgrunn fra feltet. Det har gjort noe med den politiske kulturdebatten.

Det begynner å bli lenge siden vi hadde en kulturminister som forsvarte sitt felt med utgangspunkt i kulturen selv. Isteden har vi hatt en rekke kulturministre som har lett andre steder etter begrunnelser for økte kulturbudsjetter, og gjerne argumentert med hvilke utfordringer ellers i samfunnet kulturpolitikken skal løse.

Arbeiderpartiet har med rette ofte blitt kritisert for å ha et instrumentelt kultursyn, og under Trond Giske, Anniken Huitfeldt og Hadia Tajik skulle kulturpolitikken bidra til bedre kjønnsbalanse, flere arbeidsplasser innenforkultur og næring, mangfold og integrering. Med den blåblå regjeringen er dette byttet ut med et sterkt ønske om å bruke kulturlivet som middel for å få private investorer med på spleiselag.

Kraften som beveger

Gode formål alt sammen. Men det svarer ikke på spørsmålet: Hvorfor skal vi ha en egen kulturpolitikk? Det er fort gjort å bli pompøs i forsøket på å svare på dette. Men det er dumt å ikke prøve.

Hva er det en forfatter, en musiker eller en kunstner kan bidra med som ingen andre gjør? Underholdning og et pusterom fra hverdagen. Vakrere omgivelser. Rytmer som passer perfekt til treningsøkten. Men det er mer. Kulturlivet er ideenes fødested. Det er her, i det prepolitiske, at den store samtalen om hvem vi er og hvor vi skal, starter. Det er her vi finner kraften som beveger oss.

Tenk bare på 60-tallets store kulturrevolusjon. Det var ikke et stortingsvedtak som fikk damene til å brenne Bhene sine og gå ut i arbeidslivet. Eller på den motsatte siden: Hvor direkte ødeleggende den bedøvende postmodernismen var på en hel generasjons evne til å engasjere seg i samfunnsdebatten på 90-tallet.

Eller i den helt vanlige lille hverdagen: hvordan det å sette musikk får små barnehagebarn som ikke har norsk som morsmål til å smelte inn i fellesskapet av dansende minimennesker.

Det ingen andre gjør

Visst har vi penger nok til å bygge verdens beste helsevesen eller motorveier, om vi valgte å prioritere det foran alt annet. Men vi vil jo ikke det. Vi vil at politikken skal romme mer enn som så. Kultur på sitt beste skaper fellesskap, som blir til byggesteiner i samfunnet vårt. Den er nødvendig gjødsel til den offentlige samtalen, og den er et frirom og en arena for tanker og tro som ikke kan formuleres eller fremføres andre steder.

Det er derfor den er umistelig, og må vernes. Ikke nødvendigvis med en stri strøm av penger slik de rødgrønne forsøkte, eller gjennom et desperat forsøk på å gjøre den attraktiv for private investorer. Men gjennom at vi får til en offentlig samtale der kulturen forsvares på sine egne premisser. Her ligger det en forpliktelse for kulturfeltet selv, om å holde seg relevant, om å vende seg ut mot sitt publikum.

Det krever også et engasjement fra oss som forbrukere av kultur. Og så krever det kulturpolitikere som evner å snakke om og forsvare en offentlig kulturpolitikk. Det starter med å forsøke å si noe om hva som står på spill. Og å forby ordet «viktig». Skal vi prøve det om to år?

Interessert i politikk? Lytt til Aftenpostens politiske podcast her:

Les også

  1. Aftenpodden: Hagens Oslo-nedtur, Bergen-tur og en medienyhet

Les mer om

  1. Kultur