Kommentar

Mediene er ikke en hvilken som helst bransje. Journalistikk er ikke et hvilket som helst yrke | Knut Olav Åmås

  • Knut Olav Åmås, spaltist og direktør i Fritt Ord

Norske politikere er aktive i sosiale medier og egne kanaler, hvor de kan sette egen agenda og spisse det budskapet de selv ønsker. Å styrke den kritiske og balanserte journalistikken og sikre mediemangfoldet er demokratipolitikk, mener Knut Olav Åmås. Printscreen Facebook

Vi må ikke miste mangfoldet.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Derfor er det vi nå trenger «en styrket mediepolitikk for borgerne», som undertittelen er på NOU-en jeg la frem som utvalgsleder nylig med hovedtittelen «Det norske mediemangfoldet».

Debatten de siste to ukene viser at begrunnelsen for denne politikken ofte blir misforstått: Det dreier seg ikke om næringspolitikk for å «berge mediene» og «subsidiere konsernene», som flere hevder. Vi vil styrke journalistikken og sikre mediemangfoldet. I dag er dette demokratipolitikk. Derfor tar den nye NOU-en for seg alle norske medier.

Medieinstitusjonene er en del av infrastrukturen i det åpne, kritiske folkestyret.

Nå kan de være i ferd med å bli så svekket av markedssvikt og strukturendringer at journalistikken snart, i verste fall, ikke lenger kan fylle sin nødvendige rolle godt nok.

Kompensere for markedssvikt

Etter at den nye paragraf 100 i Grunnloven ble vedtatt i 2004, som et resultat av NOU-en fra Francis Sejersted og Ytringsfrihetskommisjonen i 1999, er det et medansvar for staten å sikre den infrastrukturen. I dag er ansvaret presserende å følge opp, og i begge NOU-ene ligger en tanke fra Jürgen Habermas til grunn: «En markedssvikt i denne sektoren har ikke noe demokrati råd til.»

Offentlig medfinansiering er bare et supplement, mediene må alltid det aller meste av sine penger i markedet, direkte eller indirekte fra brukerne.

Akkurat nå finnes det ikke sterke nok forretningsmodeller. Resultatet er mediekutt på en milliard kroner bare i 2016, og 400 stillinger er brått borte. Ingen tror det er slutt med dette.

Leder av Mediemangfoldsutvalget, Knut Olav Åmås. Han er direktør i Stiftelsen Fritt Ord, og spaltist i Aftenposten annenhver uke – og skriver da på egne vegne. Tor G. Stenersen

Både digitale og papirbaserte annonseinntekter faller raskere og mer enn de verste prognosene, og billigere digitale abonnementer monner ikke nok, selv om samlede opplag øker noe. Lesertallene går samtidig faktisk ned – også digitalt, viser 2016-tallene.

Noen mediehus har litt bedre resultater i det siste, og dét er nødvendig for å kunne investere i journalistikken igjen. Men de midlertidige forbedringene har samtidig en bitter bismak:

De kommer jo nettopp av de historisk kraftige kostnadskuttene, kutt som i sin tur har dype og svære konsekvenser for journalistikken borgerne trenger.

Mange motkrefter

Denne utviklingen er så fersk at det knapt finnes forskning på den, og det er først nå vi vil begynne å se følgene: Det oppstår blindsoner og store hull i den kritiske og undersøkende journalistikken om næringsliv, politikk og institusjoner, og det blir vanskeligere å prioritere den journalistikken som krever mange kilder og mye tid og ressurser.

Les også

Mediepolitikken er til for deg og meg, ikke for mediebransjen

Samtidig øker antallet kommunikasjonsrådgivere i privat og offentlig sektor like raskt som antallet journalister synker. Som om ikke det er nok, svekkes breddeoffentlighetene. De globale medieaktørene overtar inntektene og styrer borgernes mediebruk, og skaper også en mengde selvbekreftende ekkokamre og smale, polariserte nisjer.

Styrken ved bredde

Derfor trenger vi breddemediene og de større offentlighetene, der vidt ulike perspektiver og motsetninger bringes sammen på ett sted.

Én slik er den offentlige allmennkringkasteren NRK, som vi i Mediemangfoldsutvalget mener bør eies av en stiftelse, ikke av Kulturdepartementet, for å få større avstand til politikerne.

Det finnes ingen forskning som viser at en svekket offentlig allmennkringkaster vil styrke det private mediemangfoldet. Derfor ønsker vi et sterkt NRK.

Sjefredaktør Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse hevder 7. mars at vi vil gi «mest støtte til de store», fordi vi foreslår et tidsbegrenset fritak for arbeidsgiveravgift for nyhetsmediene som et overgangs- og omstillingstiltak. Slik er det med indirekte virkemidler som er basert på omsetning, også det allerede eksisterende og vellykkede momsfritaket.

De store breddemediene er også verdt å ta vare på. Samtidig er indirekte virkemidler ubyråkratiske og gir størst uavhengighet av myndighetene.

Men direkte virkemidler trengs i tillegg, derfor foreslår vi tre helt nye tilskuddsordninger på samlet 70 millioner kroner årlig til redaksjonell virksomhet, blant annet samfunnsviktig journalistikk og redaksjonell innovasjon.

Les også

Jan Arild Snoen i den faste spalten medierevisjonen: Den beste medisinen mot lavkvalitets ekkokamre er at de brede allmennmediene er best mulig

Et annet direkte virkemiddel, produksjonstilskuddet, har betydd veldig mye for mediemangfoldet. Nå trenger ordningen noen endringer for å styrke dens legitimitet, og vi foreslår å omfordele fra store til små, med litt mindre til de som får aller mest og litt mer til de som får minst. Det innebærer et løft for ca. 140 lokalaviser.

Det får spesielt store følger hvis den eneste avisen på et sted forsvinner; da er det ingen igjen til å granske kritikkverdige forhold i politikk og næringsliv.

Som kommentator Sven Egil Omdal skriver i Stavanger Aftenblad 11. mars:

«Da Fredriksstad Blad i 2013 ble kåret til Årets lokale mediehus, var begrunnelsen at avisen gjennom kombinasjon av kritisk overvåking, patriotisme og vital og uavhengig journalistikk, ivaretar både sitt distrikt og pressens samfunnsoppdrag. Det er dette som står i fare, og det er noe langt mer enn en bransjes frykt for sin økonomi.»

Med sine svære ressurser bør NRK òg samarbeide mer med andre medier, også lokalt og regionalt.

Les også

Partiene ruster til valgkamp på Facebook - forsker advarer mot en situasjon der alle mistror de etablerte mediene

Billig forsikring

Reaksjonene på NOU-en spriker: Vi foreslår for mye, for lite, til feil medier – og noen mener det er feil med offentlig støtte til medier i det hele tatt. Men norske husstander bruker i snitt 35.000 kroner i året på alt av medier.

Økningen vi foreslår er på 350 kroner. Det er en liten «demokratiforsikring».

Vi har prøvd å være både realistiske og ambisiøse. Å gjøre et stadig mer ugjennomtrengelig samfunn mer forståelig er en journalistisk kjerneoppgave. Men kritisk oppfølging er ubehagelig for dem det gjelder, så det er ikke rart maktpersoner gjerne vil slippe.

Noen av dem hyller i stedet Facebook og forteller oss at journalistikken systematisk produserer løgner. Dette kommer i et klima der konspirasjonsteorier og falske nyheter florerer.

Men som Sven Egil Omdal treffende understreker: «Ingen lager Facebook-gruppen «Vi som legger ned mye arbeid i å dokumentere konsekvensene av regjeringens skatte- og likestillingspolitikk». Slikt er det journalister og forskere som gjør. Ytringsfriheten bygger på retten til å vite. Uten kunnskap er den bare en rett til å synse.»


Grundig journalistikk og arenaer for meningsutveksling er viktigere enn noensinne. Bli abonnent på Aftenposten i dag


Les mer om

  1. Knut Olav Åmås
  2. Journalistikk
  3. Mediemangfoldsutvalget

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Mediemangfoldet må styrkes! Her er de viktigste punktene i den nye utredningen

  2. MENINGER

    Stortingsmeldingen som skulle følge opp Mediemangfoldsutvalget er forsinket.

  3. KOMMENTAR

    Trine Skei Grandes mediemelding er interessant, men har også svakheter

  4. KOMMENTAR

    Aldri har den frie, kritiske journalistikken vært under styggere og alvorligere press. Aldri har den vært viktigere

  5. DEBATT

    Kulturministeren er på kollisjonskurs med virkeligheten | Frantzen, Jensen, Øgrey, Hetland og Olsen

  6. MENINGER

    Mediemangfoldsutvalget finner løsninger, men bruker for mye penger