Kommentar

Tyske liberale vil komme Putin i møte | Frank Rossavik

  • Frank Rossavik
    Kommentator

Vladimir Putin og Angela Merkel kan snakke sammen på både russisk og tysk, men avstanden mellom dem har økt. De fleste andre politiske krefter i Tyskland ønsker en ny tilnærming. Markus Schreiber / TT / NTB Scanpix

Tyskland har et eget syn på Vladimir Putins Russland. Før eller siden får det konsekvenser.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Synet på Russland varierer fra land til land i vest. I Norge er politikerne og opinionen (meg inkludert) jevnt over Russland-kritisk, eller rettere sagt: Putin-kritisk.

I Tyskland er bildet annerledes. Kansler Angela Merkel og hennes parti CDU står på den «norske» linjen. Det samme gjør De grønne. Resten av partispekteret fra ytre venstre til ytre høyre, inkludert CDUs bayerske søsterparti CSU, er på ulike måter og med varierende begrunnelser mer Russland-vennlig. Det samme er opinionen.

Som med Norge og Kina, handler det om økonomi. Russland er en viktig handelspartner. For tyskerne handler det også om politikk: Om støtte til eller forståelse for russiske standpunkter – eller om såkalt realpolitikk, taktiske betraktninger om hva som er lurt.

Kanskje skulle man vente at Tysklands liberale fridemokrater, FDP, var mest kritiske til Putins autoritære Russland, men partileder Christian Lindner går motsatt vei: Han sier at Vesten må godta den russiske okkupasjonen av Krim, det vil si «fryse» konflikten med tanke på kanskje å finne en løsning en gang i fremtiden.

Dette er omtrent hva Fremskrittspartiets utenrikspolitiske talsmann Christian Tybring-Gjedde har sagt flere ganger, men han er nokså alene i Norge.

Krim forblir russisk

Lindner går til og med lengre enn Tybring-Gjedde ved å si at oppfyllelse av Minsk-avtalen ikke bør være en forutsetning for å reversere de vestlige sanksjonene mot Russland. Også positive skritt på veien mot en løsning av konflikten i Øst-Ukraina bør belønnes, mener han.

Her kan man kaldt og rolig si at Lindner har rett, i realpolitisk forstand. Russland vil ganske sikkert aldri gi Krim tilbake til Ukraina.

Russland vil også nøle i det lengste med å oppfylle betingelsene i Minsk-avtalen. Det russerne foretar seg i Ukraina, er logisk utfra deres måte å se verden på: Russerne vil ikke ha NATO (eller EU) nærmere seg.

I lengden vil det også vise seg vanskeligere å beholde enigheten i vest om sanksjoner.

Les også

Strid om Russland-sanksjoner mellom regjeringspartiene Frp og Høyre

Kan endring gi resultater?

Like kaldt og rolig: Det kan hende at en annen vestlig politikk enn dagens vil virke bedre. Man kan frykte at ettergivenhet overfor Moskva vil øke Putins appetitt, men også si at russerne er langt fra å ha de militære og økonomiske ressursene som trengs for virkelig å utfordre Vesten og at frykten derfor er ubegrunnet.

Kanskje kan man få en raskere og bedre løsning av problemet i Øst-Ukraina ved å «glemme» Krim? Slik er det vanlig å tenke i tysk politikk.

Sosialdemokratene (SPD) har tatt til orde for en mykere politikk overfor Russland lenge, men juniorpartneren i Merkels regjering har ikke fått gjennomslag.

SPD har en tradisjon på feltet. Partiets mest berømte partileder og kansler, Willy Brandt, startet i 1969 med sin «østpolitikk». Målet var å bygge ned motsetningene mellom øst og vest, avslutte opprustningskappløpet og gjenforene Tyskland. Landet var da delt mellom det markedsøkonomiske demokratiet Vest-Tyskland og det kommunistiske diktaturet DDR.

FDP støttet østpolitikken

Østpolitikken var kontroversiell og er det til en viss grad fortsatt. En av grunnene er at initiativet kom allerede året etter at Sovjetunionen (styrt av Russland) og dets vasallstater invaderte Tsjekkoslovakia og brutalt slo ned en liberal tendens innad i det styrende kommunistpartiet, den såkalte Praha-våren.

Likevel: Østpolitikken ble ingen skamplett på SPDs rulleblad, heller tvert om. Brandt fikk fredsprisen for den i 1971. Det går an å argumentere for at den bidro til utviklingen som 20 år senere endte med Berlin-murens fall og Sovjetunionens sammenbrudd.

SPD hadde støtte for østpolitikken fra sin koalisjonspartner i disse årene: FDP-leder Walter Scheel var utenriksminister for Brandt, mens hans etterfølger, Hans-Dietrich Genscher, var utenriksminister for Brandts etterfølger, Helmut Schmidt.

Les også

Tysklands vei fra null til nå

Tiden arbeider for endring

Slik sett er det ikke rart at dagens FDP-leder, Christian Lindner, sier det han sier. Også han står i en partitradisjon. Historiske situasjoner er aldri identiske, men det er klare likhetstrekk mellom 1969 og 2017.

I nyere tid har FDP regjert sammen med CDU og CSU. Lindner leder et parti som trolig gjør comeback i Forbundsdagen ved valget i september. Kanskje får CDU/CSU da flertall sammen med FDP, pluss muligens De grønne. I dette scenarioet er Lindner en mulig ny utenriksminister.

Om han i så fall også får gjennomslag for en «ny østpolitikk», i strid med Merkels linje så langt, er tvilsomt, men tenkbart. Man kan beklage det, men tiden jobber for en endring.

Les mer om

  1. SPD
  2. CDU
  3. Russland
  4. Tyskland
  5. Ukraina

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Strid om Russland-sanksjoner mellom regjeringspartiene Frp og Høyre

  2. KOMMENTAR

    Er det forsvarspolitisk halal i Frp å erstatte russere med muslimer i fiendebildet?

  3. KOMMENTAR

    «Det nikkes nok fornøyd i Moskva over Frps angrep på sin egen regjerings utenrikspolitikk»

  4. POLITIKK

    SVs annenkandidat i Oslo håper Donald Trump skal hjelpe ham inn på Stortinget

  5. KOMMENTAR

    «Hvis en baktanke med forgiftningen i Salisbury var å splitte Vesten ytterligere, lyktes Vladimir Putin ikke.»

  6. LEDER

    Aftenposten mener: Sanksjonene mot Russland bør bestå