Den lange marsjen | Harald Stanghelle

Børge Brendes kinesiske gjennombrudd er ikke et knefall for uakseptable krav. Derfor er det en viktig seier for politisk fornuft.

Det var en god dag for statsminister Erna Solberg da hun mandag formiddag fortalte Stortinget at de norsk-kinesiske forbindelsene igjen er normalisert. Det var en enda bedre dag for utenriksminister Børge Brende som i Beijing møtte både gigantlandets statsminister samt sin kinesiske kollega.

For klarere kan det ikke signaliseres at Kina igjen vil være på talefot med Norge. Seks års ørkenvandring er slutt. Det politiske Norge pustet lettet ut og NHO jublet.

• Bakgrunn: Regjeringen kunne mandag morgen erklære det diplomatiske forholdet til Kina som gjenopprettet.

Ingen beklagelse

Felleserklæringen er holdt i et språk som er full av respektfull anerkjennelse av Kinas situasjon og politiske utviklingslinje. Slikt kan nok alltid problematiseres, men det har lenge ligget i kortene at dette var en nødvendighet hvis Norge ønsket seg inn i den kinesiske varmen. Det ubesvarte spørsmålet er selvsagt hvordan Norge vil opptre når vanskelige menneskerettighetsspørsmål dukker opp.

Det avgjørende og gledelige er at det skriftlige grunnlaget for det gjenopprettede samarbeidet er åpent for innsyn og enda viktigere:

Ikke med en antydning beklager Norge at den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo i 2010 fikk Nobels fredspris.

Dessverre er ikke dette så selvsagt som det burde være. De siste seks årene har vi sett en lang rekke prinsippielle knefall, politiske feilskjær og demonstrasjon av feighet fra norsk side.

«Påvirkningsagent» Støre

Nesten underlig å tenke på at det hele begynte med at Høyres nestleder, Jan Tore Sanner, var blant dem som foreslo fredsprisen til Liu Xiaobo, mens Erna Solberg fra Stortingets talerstol hisset seg opp over at Stoltenberg-regjeringen ikke var kritiske nok til kinesiske menneskerettighetsbrudd.

Men det var før Høyre selv inntok regjeringskontorene.

For i 2010 satt Jonas Gahr Støre som utenriksminister. To ganger kontaktet han Nobelkomiteens leder for å fortelle om Kinas advarsel mot en dissidentpris. Som om det var ukjent for komiteen. Støre advarte til og med konkret om at «forhandlingene om en frihandelssavtale mellom Norge og Kina ville stoppe opp» og «ingen (i komiteen) var i tvil om at dette var et forsøk på å forhindre en pris til en dissident.» (Geir Lundestad i boken «Fredens sekretær»)

Ifølge Nobelkomiteens sekretær gjennom 25 år har det aldri tidligere hendt at et regjeringsmedlem så direkte har forsøkt å påvirke en fredspristildeling. Slik rotet Stoltenberg-regjeringen det til for seg allerede fra starten.

Feighetens hus

Det fortsatte da utenriksminister Espen Barth Eide i august 2013 offentlig jublet over at det nå snart var normale forhold igjen. Bakgrunnen for denne feilslåtte optimismen ble lekket til Dagens Næringsliv året etter. Et svært så hemmelig såkalt «non-paper» mellom Norge og Kina var utarbeidet. Der gikk Barth Eides folk svært langt i retning av formuleringer som kineserne kunne tolke som en norsk innrømmelse av det var var galt å tildele Xiaobo fredsprisen.

«Jeg så med en gang at dette ikke var noe vi kunne være med på...Espen og Jonas var enige,» skriver Jens Stolberg i sine memoarer.

Da Dalai Lama på forsommeren 2014 besøkte Oslo for å markere at det var 25 år siden han fikk sin fredspris ble det offisielle Norge skrekkslagent. Panikken var størst i Stortingets presidentskap der den nylig avgått lederen for Tibets Venner på Stortinget, Olemic Thommessen, ikke bare nektet å møte sin gamle helt, men også sørget for å få ham kastet ham ut fra et avtalt møte i Lagtingssalen. Den salen var for gjev for den landflytige tibetaneren. Visepresident Kenneth Svendsen antydet da også i NRKs Dagsnytt 18 at det kanskje var best om fredsprisvinneren gikk bakveien på vei til møtet med de få stortingsrepresentantene som ikke var lammet av berøringsangst.

Med andre ord: Det var i de dager Stortinget viste seg frem som feighetens hus.

Redsel for Trump?

Nå pustes det lettet ut. Også fordi det ser ut til at det er hardt og tålmodig diplomatisk arbeid som endelig har gitt resultater, ikke kreative krumspring med pinlig underdanighet som bånnplanke. Dessuten må selv vi mediefolk erkjenne at det finnes ømtåelige prosesser som glir lettere uten offentlige løypemeldinger fra utenriksministeren.

Det spekuleres allerede om det er en kinesisk redsel for Trump-administrasjonen som førte til gjennombruddet. Det er heller i tvilsomt, i alle fall som hovedforklaring. For den norsk-kinesiske tilnærmingsprosessen har vart i flere intense år og var kommet svært nær en løsning allerede før amerikanske velgere gav både Kina og Norge et Trump-sjokk.

Brendes julegave

Snarere kan det virke som om gjennombruddet har med en langsiktig tillitsbygging å gjøre. Om prøving og feiling i et arbeid for å finne en felles politisk-diplomatisk forståelse som et minste felles multiplum å bygge videre på. Et møysommelig arbeid der tiden nå var moden også fra kinesisk hold. For Norge har jo hele tiden vært interessert i å reparere et knust forhold både regjeringene Stoltenberg og Solberg med all grunn mener de ikke bærer ansvaret for. Nobelkomiteens veier skal jo være uransaklige og uavhengig av regjeringen.

Problemet har vært å få Kina til å tro på akkurat dette. Det er en stilltiende aksept av dette faktum som til en viss grad nå må ha skjedd. Slik er dette en fortelling som vil bli stående som et fargerikt og vanskelig, men til slutt vellykket kapittel i vår utenrikspolitiske historie.

For absolutt ingen hadde før i går spådd at Børge Brende som julegave til Erna Solberg hadde med seg en invitasjon til statsministeren om å besøke Midtens rike.

harald.stanghelle@aftenposten.no