Kommentar

Ikke glem guttegjengen på hjørnet | Helene Skjeggestad

  • Helene Skjeggestad
    Helene Skjeggestad
    Journalist
Når stadig flere innvandrere skal bosettes bør en se til skolene i Groruddalen. Hva har fungert bra, hva har fungert dårlig, spør kommentator Helene Skjeggestad.

Skal vi forhindre svenske tilstander, må minoritetsguttene tas på alvor.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Legg fra deg balltreet. Slik gjør vi ikke i Norge».

En gutt, født og oppvokst i Norge, har havnet i trøbbel og har med seg balltre på skolen. Av læreren får han beskjed om at slik oppførsel er uakseptabel. Noe det selvfølgelig er. Men samtidig trekkes det indirekte opp en grense mellom lærer og elev. Han er norsk, men likevel en fremmed.

Eksempelet benyttes av Monika Grønli Rosten som nylig leverte inn sin doktoravhandling «Nest siste stasjon, linje 2 – Sted, tilhørighet og unge voksne i Groruddalen».

Situasjonen gir et lite innblikk i hvorfor mange gutter med minoritetsbakgrunn faller ut av skolen – og hva som kan gjøres for å forhindre at det skjer.

Eksempelet Sverige

De siste ukene har Aftenposten levert flere reportasjer fra forstedene i Göteborg. Det er et dystert bilde av vold og uro som tegnes, og to ting er alle norske kilder helt sikre på – slik er det ikke i Norge, og slik må det for all del aldri bli.

Her er reportasjen som startet debatten:

Les også

Byen er på størrelse med Oslo - og har hatt 250 skyteepisoder siden 2013

Det er en konklusjon det er lett å være enig i. Det neste spørsmålet må likevel bli: Hva kan gjøres? En del løsninger er allerede nevnt – byplanlegging er for eksempel helt essensielt.

Vi vet også at kriminalitet har sammenheng med frafall og sosioøkonomiske kår. Vel så viktig som byplanlegging, er det derfor å se på menneskene bak statistikken.

Selvoppfyllende stereotyp

Det er dét Rosten har gjort i sin avhandling, som ble presentert på Reform – ressurssenter for menn. I sine samtaler med ungdom fra Furuset viser hun til hvordan noen gutter med minoritetsbakgrunn vokser opp og inn i en skadende stereotyp – både fra storsamfunnet og delvis også i hjemmet.

Mange gutter er rampete. De henger på senteret istedenfor å gå på skolen.

De fleste jenter er derimot flinke, tar høyere utdannelse og tilpasser seg systemet.

Rosten setter det på spissen: Jenter er jenter, gutter er innvandrere.

Frafallsproblemer

Dette gjelder selvfølgelig ikke alle. Statistikken er likevel bekymringsfull. Frafallet blant gutter med minoritetsbakgrunn er høyere enn blant etnisk norske.

Bare fire av ti innvandrergutter fra ikke-vestlige land fullfører videregående skole, ifølge tall fra SSB.

Forskere peker blant annet på foreldrenes utdanningsnivå og inntekt. I tillegg er det generelt høyere frafall på yrkesrettede linjer hvor innvandrergutter er overrepresentert.

At vi i dag ikke har ghettoer eller parallellsamfunn, må ikke få oss til å senke skuldrene, skriver Sylo Taraku:

Les også

Hvordan unngå ghettoer?

Skolen en nøkkelarena

Furuset spesielt, og Groruddalen generelt, har fått mye pepper. Men nettopp Furuset har gjort mye interessant for å bøte på utviklingen i området de siste årene. Der ble det satset for eksempel bevisst på å gjøre skolen til møteplass.

Fordelen med skolen er at der nær man både gutter og jenter på en likeverdig arena. Det kan være så enkelt som å sette opp et bordtennisbord eller så vanskelig som å sette opp et sikkerhetsnett rundt dem som sliter.

Når stadig flere innvandrere skal bosettes i områder som tidligere har vært blendahvite, bør en se til skolene i Groruddalen. Hva har fungert bra, hva har fungert dårlig?

Mannlige forbilder

Heldigvis er den norske offentlige debatten opptatt av likestilling, og da som oftest av kvinners rettigheter.

Men i kampen for de undertrykte jentene, må vi ikke glemme de rampete guttene.

Det betyr selvfølgelig ikke at vi skal glemme jentene. Anbefaler denne teksten fra tøffe Nancy Herz:

Les også

«Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå»

Enkelte norske gutter med innvandrerforeldre står i kryssilden mellom to ulike versjoner av hva det vil si å være en mann. Det er storsamfunnets middelklasseidealer mot hjemmets autoritetsmodell. Guttene kjenner seg ikke igjen i noen av modellene og distanserer seg både fra foreldregenerasjonen og skolen.

For å si det med Karpe Diems tekst fra sangen "Spis din syvende sans": Jeg er på et sted mellom pupper og foreldra mines kultur .

Løsningen må ligge i et tettere samarbeid mellom de to ulike arenaene. Det må jobbes mer med å involvere fedre og mødre i skolen. Andre mannlige forbilder, for eksempel religiøse, må også involveres. Det er helt åpenbart at religiøse miljøer i hvert fall må arbeide for at imamer lærer seg norsk.

Den vanskelige samtalen

Norge er også berørt av Europas historiske migrantkrise, og det siste halve året har vært preget av en svært polarisert offentlig debatt rundt innvandring og integrering.

Det gjør at en del problemstillinger kan oppleves som vanskelige å diskutere i det offentlige rom.

Det tror jeg er en farlig vei å gå. Heldigvis er det vanligste at også gutter med minoritetsbakgrunn finner en naturlig plass i det norske samfunnet.

Men hvis vi ikke jobber for å få frem historiene til dem som ikke gjør det, er det vanskelig å gjøre noe med utenforskapet og de negative forventningene.

Og dit vil vi ikke.

Twitter: @Heleneskjegg

Følg meg også på Snapchat: Skjeggesnap

Mer fra samme kommentator? Da kan du lese disse:

Les også

  1. Til deg som undrer og ikke har alle svar. Vi må kreve plass i innvandringsdebatten.

  2. Fire ubehagelige spørsmål om innvandring

  3. Generasjonsjakten på dagens ungdom har irritert meg lenge

  4. Shitty business i North Carolina

Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kultur
  2. Integrering
  3. Innvandring
  4. Likestilling