Den juridiske flygerhelt

Krigsveteran Annæus Schjødt hilser på kong Harald ombord i kongeskipet i Ouistreham i sommer. 6. juni var det 70 år siden D-dagen og statsleder og veteraner var tilstede for å markere dagen.

Etter et eventyrlig liv er advokaten og krigsflygeren Annæus Schjødt nå død.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er ingen tilfeldighet at Annæus Schjødt valgte tittelen Mange liv da han for ti år siden ga ut sine memoarer. Et mangfoldig liv der bare det stillestående var bannlyst. Og et liv som hele tiden streifet innom noen av de viktigste begivenheter i vårt lands historie.

Annæus Schjødt ble i 1920 født inn i det juridiske adelskap vi holder oss med her i hovedstaden. I generasjoner satte familien sitt umiskjennelige preg på det juridiske landskapet, og hans far – som selvfølgelig også het Annæus – var aktor i straffesaken mot Vidkun Quisling.

Naturlig autoritet

Da var unge Annæus allerede en feiret krigshelt fra kampene mot Nazi-Tyskland. Han tilhørte de unge utålmodige som flyktet til Canada for å få flygeropplæring. Fra 1943 fløy han sin Spitfire i utallige tokt over nazistenes Europa. Og senest under 70-årsmarkeringen for D-dagen i juni var Annæus Schjødt én av syv norske krigsveteraner tilstede i Normandie.

Annæus Schjødt fotografert i 1991.

Det var med krigsinnsatsen som ballast han kastet seg ut i etableringen og utøvelsen av etterkrigstidens rettssamfunn. Først i kompaniskap med sin far i et firma han senere videreførte. Annæus Schjødt vokste frem som elegantieren blant datidens advokater. Dyktig, selvsikker og med en naturlig autoritet. Når Annæus Schjødt prosederte, ja, da lyttet Høyesterett. Det var det da også all grunn til å gjøre.

Forelskelsen

I 1973 drepte en gruppe Mossad-agenter den marokkanske kelneren Ahmed Bouchiki på Lillehammer. I Høyesterett var Annæus Schjødt forsvarer for en av de tiltalte, Sylvia Raphael. De forelsket seg, og dette ekteskapet forandret livet hans. Like motvillig som plutselig fant Annæus Schjødt seg selv på avisenes førstesider. Ole Paus skrev en rammende smedevise om det umake paret, og debatten gikk høyt om Sylvia Rafael skulle få lov å bo i Norge etter endt soning.

Det fikk hun, men følte seg nok aldri helt hjemme her. Sammen med henne flyttet Annæus Schjødt i 1992 til det Sør-Afrika der hun hadde sine røtter. Der engasjerte han seg med sine mangslungne erfaringer. Da Sylvia Rafael døde av kreft, kom Annæus Schjødt i 2006 tilbake til Oslo.

Tøffe livsvalg

Annæus Schjødt var en spennende samtalepartner med en sylskarp observasjonsevne, lun ironi, overveldende erfaringsbakgrunn og enorme kunnskaper. Han utstrålte en vennlighet som avvæpnet det imponerende ved han. I hans fortelling var det mye levd liv og tøffe livsvalg. Det ga seg uttrykk i en romslighet som slett ikke er noe selvsagt hos andre med Schjødts privilegerte bakgrunn.

Annæus Schjødt fulgte med helt til det siste. Han så med skepsis på at hans eget fag ble stadig mer børs og mindre og mindre katedral. Han likte det slett ikke, men visste for mye om livet til å la uhåndterlige samfunnsstrømmer formørke tilværelsen.

For Annæus Schjødt levde intenst de mange liv han var blitt tildelt. Og han gjorde det fullt og helt.