Kommentar

Mer enn en historietime

  • Veslemøy Østrem
    Veslemøy Østrem

Det vibrerte i grunnstrengene når Ayesha Wolasmal fortalte historien om da familien hennes flyktet fra terror og tortur. Først når vi snakker om smerten, sårene, rasismen, undertrykkelsen og grunnlovsverdiene som trues, blir Grunnlovsjubileet relevant for 2014-borgeren, skriver Veslemøy Østrem. Foto: Carl Martin Nordby

Et helt år med 17. mai-taler skaper ikke grunnlovsengasjement. Det må mer selvransakelse til.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
  1. februar er ikke akkurat en dato som får nordmenn til å heise flagget. Det ble likevel åpningsdatoen for det offisielle, norske Grunnlovsjubileet, 200 år etter stormannsmøtet på Eidsvoll. Grunnlovstoget cruiset ut fra Oslo S, smekkfullt med stortingsrepresentanter i finstasen.

Ingen kan invitere til folkefest som NRK og Nadia Hasnaoui. Knapt noe medium er mer egnet enn TV til å formidle historiske begivenheter. Stemningen ble satt med et åpningsnummer med et visst Grand Prix-preg, med humorinnslag som ikke nødvendigvis var innertiere, men med god folkefeststemning. Spørsmålet er om feiringen gjorde jubileet til allemannseie.

Levende lov

Kong Harald uttrykte et håp om at jubileet kan gjøre grunnloven levende. Han mente grunnloven ble så god som den ble, fordi den ble skapt av folk som var uenige og tålte heftig debatt.

Det kommer til å bli holdt mange 1814-taler i år. Ord om selvstyre, demokrati og ytringsfrihet vil runge fra talerstoler over hele landet omtrent hver dag de kommende månedene. Arrangementene, debattene, bokutgivelsene og teaterpremièrene står i kø. Den skepsisen norske kulturinstitusjoner ga uttrykk for da de ble bedt om å skape grunnlovskultur i år, ser ut til å ha stilnet. Det som likevel er avgjørende, er om et grunnlovsjubileum faktisk blir relevant og interessant for 2014-borgeren.

Aftenposten i går fortalte historien om Norges skammeligste, offentlige overgrep, slik forfatterne Sigmund Aas og Thomas Vestgården beskriver det i sin grunnlovsaktuelle bok. Historien om det selvstendige Norge handler også om offentlig rasisme, lobotomi, tvangssterilisering, masseutryddelser, barnehjemsmishandling og terror i norske fengsler. VG kårer i disse dager Norgeshistoriens 100 viktigste personer. I kommentarfeltene spør mange hvorfor ingen onde krefter, som Vidkun Quisling, er med på listen.

Rører ved strengene

Når Viljar Hanssen, et av Utøya-ofrene, snakket om frihet fra scenen i går kveld, vibrerte det i grunnstrengene. Historien til Ayesha Wolasmal og hennes familie da de flyktet fra terror og tortur, rører ved de samme strengene.

Et grunnlovsjubileum gir oss en unik mulighet til å diskutere og reflektere over hvem vi er og hva vi ønsker å være. Vi er på mange måter fortsatt et land i puberteten, et litt selvgodt, arrogant land som tror vi vet svaret på alt. Vi er fortsatt mange som ikke vil dele de godene denne nasjonen lykkeligvis har fått kloen i med andre.

Skal Grunnlovsjubileet være interessant for andre enn de historieinteresserte, må man også snakke høyt om smerten, rasismen, sårene, undertrykkelsen, ensrettingen og maktmisbruket. Vi har ikke bygget vår nasjon og vår kultur bare ved hjelp av gode krefter.

Les mer om

  1. Kultur