Så sent som i august sto han i Drammen tingrett som forsvarer i en alvorlig straffesak. Med den autoritet bare en unik blanding av erfaring og integritet kan gi, forsvarte Harald Stabell enda en gang mennesket bak forbrytelsen. Rotfestet som han var i den gamle forsvarertese om at det er den som er verst ute å kjøre, som fortjener det beste forsvar i møtet med samfunnets oppgjør med forbryteren.
Aura av saklighet
I Harald Stabell fant mange det beste forsvar som tenkes kunne. Han var ikke bare blant de mest profilerte advokatene i sin generasjon. Han var også blant de beste.
Sterk og klar. Engasjert og grundig. Saklig og pågående.
Alt dette er dekkende begreper for Harald Stabells gjerning som forsvarer gjennom flere tiår.
Og hele tiden med en dyp juridisk faglighet som gjorde at han ikke lot seg føre inn på de villveiene forsvarerbransjen er så fristende full av. Store fakter og nytteløse overdrivelser lå ikke for Harald Stabell. Snarere var det en aura av saklighet som fulgte ham.
«Advokatbransjens «Mr Nice Guy», var da også VGs karakteristikk av Harald Stabell da han sist ble portrettert av avisen. Den er både dekkende og paradoksal.
Opprørsperspektiv
For Harald Stabell var også mannen som på det opprørske 70-tallet brøt med sin borgerlige bakgrunn og lånte øre og sjel til de revolusjonære i AKP (m-l). Den naive begeistringen for slik ekstremisme tok nok fort slutt, men gjennom hele sitt liv beholdt Harald Stabell sympatien for det rødeste av alternativene i norsk politikk.
Han hadde flere gjestevisitter på Rød Valgallianse og senere Rødts valglister. Og la aldri skjul på at han der fant en gjenklang for sitt eget usedvanlig årvåkne blikk for urett.
Slik så Harald Stabell mer enn noen annen advokat vårt eget så ofte selvtilfredse samfunn i et opprørsperspektiv. Han ikke bare forsvarte Blitz-miljøet og Stein Lillevolden, han virkelig forsto opprørets nødvendighet som lå bak handlingene som brøt med samfunnsnormen.
Sikker vennlighet
Samtidig var Harald Stabell selv en kontrast til nettopp dette.
Hele hans fremtoning oste av sikker vennlighet og stilren korrekthet. Han visste selv hvor han sto, og han visste at alle vi andre også visste nettopp det. Han lot seg imidlertid aldri lure til å la sine sympatier trumfe jusens krav til å se sakene gjennom lovens øyne. Men Harald Stabell inviterte gjerne til tolkninger som utfordret det konvensjonelle, og slikt brakte nye dimensjoner inn i straffesakens ofte så fordomsfylte rom.
Harald Stabells forsvarernavn er knyttet til både Orderud-saken og Treholt-saken. Den siste endte bittert for ham da selv den garvede forsvarer ble bedratt av sin samarbeidspartner.
Kanskje rett og slett fordi han var for snill og derfor valgte å stole på et menneske som presenterte seg selv som offer for en livskrise. Det er også en del av Harald Stabells ettermæle. Og slett ikke noe å skamme seg over.
Engasjement og saklighet
Gjennom flere tiår var Harald Stabell aktiv i debatten rundt rettssikkerhet og kriminalpolitikk. Han var våken for dilemmaer og klar i sine holdninger. På en sjelden måte maktet han å kombinere engasjement med saklighet.
Det var ikke viftende pekefingre og buldrende stemmeleie som var Harald Stabells metode. Og nettopp derfor var han alltid verdt å lytte til.
Dessuten var Harald Stabell en av de fremste pedagoger på juristenes parnass. Som få andre kunne han oversette sjargongen derfra til forståelig norsk. Derfor var det selvsagt ingen tilfeldighet at Harald Stabell var en etterspurt ekspertkommentator når de store straffesakene skulle forklares for folk flest. 22. juli-rettssaken er bare ett av mange eksempler.
Også slik etterlater Harald Stabell seg et dypt savn. Slik han gjør det som en glitrende forsvarer, en spennende samtalepartner og et varmt menneske.