Kommentar

En omkamp om brexit ville gitt en enda mer splittet nasjon og en sterkt voksende høyrepopulisme | Per Edgar Kokkvold

  • Per Edgar Kokkvold
    Per Edgar Kokkvold
    Tidligere generalsekretær i Norsk Presseforbund

Statsminister Theresa May innledet diskusjonene om brexit i et regjeringsmøte tidligere i sommer på Chequers, den britiske statsministerens offisielle landsted. Foto: Joel Rouse, Reuters/NTB scanpix

En ny folkeavstemning om britisk EU-medlemskap er en dårlig idé – i hvert fall hvis man er opptatt av noe som er større enn EU-spørsmålet, nemlig troen på demokratiet.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Bak alt det vakre som sies om demokratiet, skrev Winston Churchill en gang, «står den lille mann som går inn i det lille stemmeavlukket med den lille blyanten og setter et lite kryss på det lille papiret – intet omfang av retorikk eller diskusjon kan på noen måte redusere poengets overveldende betydning».

Når folket har talt, kan det være lurt av dem som ikke likte talen, å tie – i hvert fall for en stakket stund. De som tapte folkeavstemningen om britisk EU-medlemskap 23. juni 2016, gjorde ikke det.

En seier mot alle odds

17.410.742 briter stemte nei til fortsatt EU-medlemskap, 16.141.241 stemte ja. 72,2 prosent av de stemmeberettigede avla stemme. Det er langt høyere enn ved de siste fem valgene til Parlamentet. Det var en seier mot alle odds og mot nesten alt av politisk og økonomisk elite: David Camerons konservative regjering, Labour-opposisjonen, fagbevegelsen, næringslivet, Bank of England, Det internasjonale pengefondet, OECD og 90 prosent av Storbritannias ledende økonomer.

USAs daværende president Barack Obama gjorde det klart at Storbritannia utenfor EU måtte regne med å stille bakerst i køen når det gjaldt forhandlinger om handelsavtaler med USA. Så Donald Trump er ikke den første amerikanske presidenten som har blandet seg inn i britisk EU-strid.

«A people's vote»

De som tapte folkeavstemningen, har aldri slått seg til ro med resultatet. De mest utålmodige, som før folkets uventede dom mente at alle selvsagt måtte respektere resultatet, anså plutselig folkeavstemningen for rettsstridig og oppfordret Parlamentet til å oppheve avgjørelsen.

Les også

Britene forbereder seg på brexit. Dette er skrekkscenarioene dersom landet må forlate EU uten en avtale.

De EU-entusiastiske Liberaldemokratene var først ute med å kreve omkamp. Etter hvert har de fått støtte fra stadig flere. De som har brukt tiden etter folkeavstemningen til å ta avstand fra folkeavstemninger som politisk alternativ, omtaler nå en mulig ny folkeavstemning ikke som folkeavstemning, eller «referendum», men som «a people's vote», «et folkets valg», en avstemning EU-tilhengerne regner med å vinne.

Fra Paris meldes det at den franske Europa-ministeren har sagt at det ennå ikke er for sent for Storbritannia å glemme hele brexit-prosessen og heller fortsette som fullt EU-medlem på gjeldende betingelser.

En splittet nasjon

Britene er dypt og inderlig splittet både om EU, skilsmisseforhandlingene og en mulig ny folkeavstemning. England og Wales sa et klart nei til EU, Skottland og Nord-Irland et enda klarere ja. Byene stemte ja, landsbygda nei. De rike ja, de fattige nei.

Boris Johnson ga en uttalelse til Underhuset i forbindelse med at han gikk av som utenriksminister i Theresa Mays regjering. Foto: Parliamentary Recording Unit, AP/NTB scanpix

Statsminister Theresa May avviser tanken om en ny folkeavstemning. Det gjør også Labour-lederen Jeremy Corbyn, men han er hardt presset til å endre standpunkt av et sterkt EU-vennlig arbeiderparti, som imidlertid må ta hensyn til at én tredjedel av Labours velgere og to tredjedeler av Labours valgkretser sa nei.

Mays mellomløsning

Regjeringen May har lagt frem forslag til en «myk» brexit, det May selv har kalt «et ambisiøst økonomisk partnerskap». Et flertall i den konservative regjeringens parlamentsgruppe støtter en slik mellomløsning.

Les også

May kritiseres for «myk» brexitplan

Men blant fotfolket er situasjonen en annen. Både partiets velgere og partiets medlemmer vil ha et klart brudd med EU, ikke en ordning som gjør Storbritannia til det den avgåtte utenriksminister Boris Johnson kaller en vasallstat og en EU-koloni. Eller som et konservativt parlamentsmedlem formulerte det i Underhuset: «Could the Prime Minister inform the House at what point it was decided that Brexit means remain?»

Labour kunne utvilsomt, i mangel av noe enda mer EU-vennlig, tenke seg å støtte Mays forslag til en slags assosieringsavtale, men for opposisjonen er det viktigere å tilføre regjeringen et ydmykende nederlag enn å sikre landet en mykest mulig brexit.

Den verste noensinne?

Midt oppe i dette kaoset står Theresa May. Hun startet sin statsministerkarriere med en av de fineste tiltredelsestaler som er holdt av en britisk regjeringssjef – og nesten eventyrlig oppslutning på meningsmålingene. Senere har katastrofene kommet rullende som en tysk invasjon: Et nyvalg hun holdt på å tape, en landsmøtetale hvor alt klikket, en forhandlingsstrategi som har vært en eneste stor gavepakke til EU.

Les også

May advarer: Kanskje brexit ikke blir noe av

Mays partifelle, den kjente journalisten Bruce Anderson, har kalt henne den verste statsminister i britisk historie, muligens med unntak av Lord Rosebery (1894–1895) og Andrew Bonar Law (1922–1923): – Hun har til og med klart å bringe et marxistisk fossil helt til døren til Downing Street 10.

Bruce Anderson er også vinskribent i uketidsskriftet The Spectator. Her skriver han at om Theresa May hadde vært en vin, ville han ha tømt den i vasken, som ubrukelig selv til matlaging.

Liten kompromissvilje

Hvor skal dette ende? Det vet ingen. Men det ser ikke bra ut. Riktignok har statsminister Theresa May fått en bedre utenriksminister i Jeremy Hunt og en mer effektiv brexit-minister i Dominic Raab enn hun hadde i Boris Johnson og David Davis. Men de er antagelig maktesløse overfor EU som vil gi oppsetsige europeere en lærepenge.

Storbritannias nye brexit-minister Dominic Raab. Foto: Yves Herman, Reuters/NTB scanpix

«Politikere kommer og går, men problemene de har skapt for folk, består», skrev EU-president Donald Tusk på Twitter etter at Johnson og Davis hadde trukket seg. Slik bekrefter han, ufrivillig, Hans Magnus Enzensbergers karakteristikk av Europaunionen: ikke et folkefengsel, men en forbedringsanstalt, som bare vil vårt eget beste, fordi vi selv ikke vet hva som er bra for oss.

Partisplittelser og høyrepopulisme

EU har gjort det klart at Mays forslag til avtale ikke er godt nok, at det trengs nye konsesjoner fra britene – mens Mays konservative brexit-opprørere vil ha betydelige konsesjoner fra EU før de kan støtte en avtale. Og det får de ikke.

Dermed vil det komme enda sterkere krav om en ny folkeavstemning. Den ville trolig ende med et knapt ja til EU, hvilket selvsagt også er grunnen til at det praktisk talt bare er EU-tilhengere som vil ha den.

Men hva ville en ny folkeavstemning ellers føre til? En enda mer splittet nasjon, etter en giftig valgkamp med enda flere usakligheter enn i 2016, med etterfølgende partisplittelser og en sterkt voksende høyrepopulisme. De som stemte nei til EU forrige gang, ville med rette føle seg sviktet og bli enda sintere og enda bitrere. Og for alvor føle at det økonomiske og politiske system er rigget mot dem, med de konsekvenser dette ville få for deres politiske helse og troen på demokratiet.

kokkvold@online.no

Twitter: @kokkvold

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Brexit
  2. Folkeavstemning
  3. Storbritannia
  4. Labour
  5. Boris Johnson
  6. Demokrati
  7. England

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    De kommer til å fortsette å skrike til hverandre fra hvert sitt amfi

  2. KOMMENTAR

    Hva er det med EU-spørsmålet som får frem det verste hos politikere og opinionsledere?

  3. KOMMENTAR

    Slik Theresa May har stilt seg, fortjener hun kanskje ikke å lykkes med sin brexit-plan. Men landet hennes gjør det

  4. VERDEN

    May ber Parlamentet stemme over ny brexit-avstemning

  5. VERDEN

    Boris Johnson trekker seg som britisk utenriksminister – sier drømmen om brexit er «døende»

  6. VERDEN

    Titalls tusen demonstrerte mot brexit i London