Orker du å se på?

Solomon Northrup i midten (spilt av Chiwetel Ejiofor) ble i 1841 kidnappet og solgt som slave. Filmen basert på en en virkelig historie vant Golden Globe for beste drama.

Vinneren av den gjeveste Golden Globe-prisen er så brutal at mange forlater kinosalen. "12 Years a Slave" er like fullt en milepæl i amerikansk film.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Festlighetene hadde et bittert bakteppe da 12 Years a Slave ble kåret til beste drama under Golden Globe-seremonien i Hollywood. Det som akkurat nå er USAs viktigste spillefilm, handler ikke bare om en skamplett i amerikansk historie. 12 Years a Slave har også inspirert til en bred debatt om Hollywoods ellers så stereotype fremstilling av slavene.

Steve McQueen mottok prisen for beste drama i egenskap av produsent og regissør. 12 Years a Slave er også nominert til ni Oscar-priser.

Den britiske regissøren Steve McQueen med Golden Globe-statuetten.

Kanskje kan en av hovedprisene (beste film, beste regi) for første gang gå til en svart filmskaper under Akademiets gallaforestilling 2. mars.

Gjør vondt

Det er en film det gjør vondt å se. 12 Years a Slave viser ikke bare piskeslagene mot slavenes rygg, men også nærbilder av de dype, åpne sårene som etterpå må pleies med rensevæske.

Samtidig er det en storslått, besnærende og direkte informativ film.

Den bygger da også på en sann – og ganske utrolig – historie.

Manuset er laget på bakgrunn av selvbiografien til Solomon Northup, en fri mann og musiker fra Saratoga Springs, New York, som i 1841 ble kidnappet og solgt som slave. Han ender opp på en bomullsplantasje der eieren daglig svinger pisken over utvalgte arbeidere.

Kidnappinger av svarte, frie menn var ikke uvanlig, men Northup er en av få som ble befridd fra fangenskapet. Hans selvbiografi ble en bestselger og Northup en populær frontfigur i arbeidet mot slaveriet.

Til alt overmål forsvinner han igjen mot slutten av 1850-tallet, og ryktene ville ha det til at han var kidnappet på nytt.

Nødvendig vold?

Filmen handler primært om årene i fangenskap, men har jevnlige tilbakeblikk på Solomons liv som ektemann og småbarnsfar.

En ung kvinne (spilt av Lupita Nyong'o) forsøker å overtale Solomon (Chiwetel Ejiofor) til å gjøre en ende på hennes tragiske liv.

Den britiske skuespilleren Chiwetel Ejiofor er fantastisk i hovedrollen, blant annet fordi han makter å fastholde Solomon i en selvforståelse som et fritt, stolt menneske samtidig som karakteren kvernes inn i den nedverdigende livssituasjonen.De to motstridende kreftene møtes i en av filmens nøkkelscener: Etter å ha slått tilbake mot en voldelig oppsynsmann, blir Solomon hengt opp i et tre. Han når så vidt ned til bakken med tåspissene. Slik halvveis står, halvveis henger han i timevis, ifølge selvbiografien, og Steve McQueen velger å fryse fast dette bildet.

Skjønt, alt går sin vante gang i bakgrunnen. Andre slaver vasker tøy, mater husdyr og beveger seg mellom hyttene. Kun en ung jente våger seg frem for å gi ham vann.

Scenen er grusom og uutholdelig. Men er den også nødvendig?

Slaveriet blir til horrorshow i 12 Years a Slave , skriver den ofte kontroversielle amerikanske filmkritikeren Armond White i CityArts, og den svenske medieforskeren Ylva Habel mener at all dvelingen ved Solomons lidende ansikt passerer vår grense for identifikasjon og empati, og derfor glir over i en slags "sadistisk betraktning" av lidelsen (tidsskriftet FML).

Sakte-vold

Åpenbart er Steve McQueen opptatt av ekstreme fysiske tilstander. Både som videokunstner og regissør dveler han ved kroppens utsatthet. Hans to forrige spillefilmer – Hunger og Shame – skildrer sultestreik og sexavhengighet.

Er det altså en estetisert tortur vi blir vitne til i 12 Years a Slave ?

Jeg mener nei. Heller vil jeg kalle det for en slags realistisk sakte-vold som utdyper bildet av tragedien.

Volden er grovere i "Django Unchained", men siden den er laget av Quentin Tarantino gjør det ikke like sterkt inntrykk.

Slavens kropp blir selve slagmarken for en historisk epoke og den amerikanske rasismen. Derfor er det også vanskeligere å verge seg mot volden.Faktisk er det grovere voldsscener i Django Unchained av Quentin Tarantino, som mer enn 180 000 så på norske kinoer i fjor. Men fordi det er Tarantino har vi en tendens til å identifisere volden som action-vold eller ganske enkelt filmvold – også når han bruker sitt brede register på slavehistorien.

Det svarte USA

Til en forandring ble 2013 et godt år for filmer om det svarte USA, laget av svarte regissører. De færreste av disse blir å se på kino her til lands, men 12 Years a Slave har oslopremière fredag.