Nikaben har skapt en nyttig splittelse

Islamsk Råd Norge får en konkurrent. Det kan skape brytninger og utvikling i et strengt miljø.

Islamsk Råd Norge gjorde det vanskelig for seg selv da de tidligere i år ansatte Leyla Hasic i stillingen som administrasjonskonsulent. Hennes bruk av nikab vakte sterke reaksjoner, ikke minst blant muslimer.

I et stort intervju med ekteparet Lena Larsen og Basim Ghozlan i Aftenpostens søndagsavis forteller Ghozlan at han arbeider med å få på plass et alternativ til IRN.

En slik organisasjon kan raskt bli viktig for både muslimer, politikere og mediene. For Kulturdepartementet kan det bli aktuelt å flytte pengestøtten fra Islamsk Råd Norge over til en organisasjon som virker mindre bakstreversk. Det har allerede vært samtaler mellom departementet og IRN, og rådet er innkalt til et nytt møte.

Advarsel til kulturministeren

Foreløpig virker det ikke som om generalsekretær Mehtab Afsar tar innover seg kritikken. I et brev som Aftenposten har fått tilgang til, og som er sendt til Kulturdepartementet, skriver IRN at «media-stormen» mot ansettelsen av Hasic var «unødvendig» og «litt uheldig». «Om muslimer ikke har en felles plattform, kan det føre til større splittelse, polarisering og mindre forståelse og samarbeid i storsamfunnet,» skriver ledelsen i IRN.

Brevet fremstår nesten som en advarsel til kulturminister Linda Hofstad Helleland: Hvis departementet reduserer den økonomiske støtten til IRN, kan Staten bli medansvarlig for konflikt i det muslimske miljøet og mindre utadrettet dialog.

Hul retorikk

Det er et hult resonnement, men rimer likevel med forutsetningene for den norske pengestøtten til trossamfunn. I likhet med Storbritannia har Norge definert religiøse ledere som dialogpartnere og brobyggere. Den rause pengestøtten til trossamfunn bygger på en forståelse av religion som et samlende fenomen.

I 2017 er det grunn til å sette spørsmålstegn ved en slik harmonimodell, ikke minst i lys av Kirkens store reformasjonsjubileum. Det er i år 500 år siden den tyske teologen Martin Luther gikk til angrep på sentrale deler av romersk-katolsk lære.

Han skal ha slått opp kritikken, formulert i 95 teser, på døren til slottskirken i Wittenberg. Oppgjøret gjaldt den såkalte avlatshandelen, som gikk ut på at kirken tilbød vanlige folk å betale seg ut av straffen de egentlig fortjente for syndige handlinger.

I mer enn hundre år var reformasjonen en kilde til teologisk, politisk og militær konflikt. Men den romersk-katolske kirken ga etter og sluttet med avlatshandel. Reformasjonen erstattet en stor maktblokk med et mangfold av kirkesamfunn.

Risikabelt å reformere

500-årsjubileet minner om hvor dramatisk det kan være å bryte opp et religiøst hegemoni. I deler av verden er det i dag enda mer risikabelt forsøksvis å reformere islam.

Mange ønsker likevel en reformasjon. Internasjonalt er den somalisk-amerikanske politikeren og forfatteren Ayaan Hirsi Ali blant dem som argumenterer ivrigst for endringer, for eksempel i boken Why Islam Needs a Reformation now.

I Norge har vi i en rekke små, men viktige grupperinger som har valgt å bruke religionsfriheten til å kritisere islam, som Ex-Muslims of Norway, Senter for sekulær integrering og de skamløse jentene.

Kritikk innefra

Som alltid er det likevel kritikken innenfra som har størst sprengkraft i konservative, mannsdominerte miljøer. Slike reformatorer er avhengig av å beholde både troverdigheten innad og støtten fra storsamfunnet. Balansegangen er uhyre krevende.

I Norge er Lena Larsen en av dem som driver et aktivt reformarbeid innenfra. Som religionsforsker har hun særlig forsøkt å justere de tradisjonelle tolkningene av kvinnesynet i Koranen. Hun legger ikke skjul på hvor forsiktig man må være for ikke å trå feil. Forfatter og samfunnsdebattant Sylo Taraku er blant dem som har kritisert hennes reformarbeid for å være «litt feigt». Han mener reformvennlige muslimer bør gå mer konfronterende fram.

Det er en oppfordring som ikke helt tar høyde for at muslimer i Norge føler seg utsatt. Religiøse minoriteter har ofte en hang til å holde fast ved et anstrengt samhold. Kanskje har Larsen og hennes samarbeidspartnere skjønt nøyaktig hva som skal til for å skape en akkurat passe stor splittelse.

Nytten ved nikaben

Den myke, men effektive fremgangsmåten er for øvrig kjent fra Den norske kirke. Der er reformarbeidet de siste hundre årene drevet frem av grupperinger som har argumentert for nødvendigheten av et tolkningsmessig slingringsmonn. De har insistert på at kirken måtte kunne leve med «to syn» i utvalgte kampsaker som kvinnelige prester og homofilt samliv. Sakte, men sikkert ble det konservative synet marginalisert.

Når den nye organisasjonen blir en realitet, får det muslimske miljøet i Norge anledning til å representere to ulike syn i utvalgte saker – men innenfor rammene av et religiøst fellesskap. Det kan gi den nødvendige legitimiteten til reformvennlige krefter. Ja, nikaben har presset frem en splittelse som kan skape bevegelse i et strengt miljø.