I år er det femti år siden det første store oljefunnet på norsk sektor. Omtrent like lenge har vi diskutert hvordan vi best mulig skal forvalte oljeinntektene, uten å bli helt avhengige av dem. Etter et par tiårs feiling har vi fått laget et ganske godt system for forvaltningen av dem – men samtidig er vi blitt grunnleggende avhengige av aktiviteten omkring oljen og rikdommene fra den.

Diskusjonene om håndteringen av rikdommen skjøt fart etter det kraftige oljeprishoppet i 1973/74. Politikken ble preget dels av norske styringstradisjoner fra en stabil etterkrigstid, dels av radikaliseringen etter EF-avstemningen i 1972, der ønsker om nasjonal kontroll og gode doser skepsis til internasjonal kapitaldominans ble skjøvet i forgrunnen.