Kommentar

Også norsk Kina-politikk drives av egeninteresse. Det er bare så vondt å innrømme det | Trine Eilertsen

  • Trine Eilertsen
    Trine Eilertsen
    Politisk redaktør

Hver gang en norsk statsråd er taus etter spørsmål om Liu Xiabo, kan Kina notere seg for en ny seier.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

For litt over ti år siden, før han havnet i fengsel, skrev den nå dødssyke fredsprisvinneren Liu Xiaobo om Kina: «Når et stort diktatur, som kontrollerer en økonomi i rask vekst, ikke møter noen form for avskrekking fra utsiden, men snarere et ønske om harmoni fra omverden, vil det ikke bare ende i katastrofe for det kinesiske folk. Det vil også være en ulykke for tanken om å spre det liberale demokratiet i verden.»

Liu Xiaobo beskriver et land som driver en utenrikspolitikk som er 100 prosent drevet av egeninteresse. Kina har lenge hatt som mål å bli en stormakt, har skjønt at den raskeste veien dit går via økonomi og vekst og har nådd målet. Med god margin.

Les også

Norge har gjort Liu Xiaobo til en ny Ossietzky | Bernt Hagtvet

Økonomi trumfer machotakter

Mens Russland, med den triste økonomien sin, rasler med trusler og invasjoner, trenger ikke Kina å gjøre det. Avhengig av hvordan man måler, ligger Kina an til å passere USA på listen over verdens største økonomier i løpet av noen år. Det gir i realiteten langt større innflytelse over andre land enn presidenter som agerer som retromenn, i en konkurranse preget av en «jeg-er-tøffere-enn-deg»-retorikk. I dag kan ikke noe land la være å forholde seg til Kina. Men Kina kan la være å forholde seg til ganske mange. Ingen lar være å ta telefonen når Kina ringer, uansett.

«Egeninteresse» er et vanskelig ord

For et land som Norge oppleves det alltid litt overveldende å få demonstrert hvordan realpolitikken arter seg. Det gjelder ikke minst i utenrikspolitikken. Egeninteresse er stikkordet, og det er et vanskelig ord. Egen befolkning, eget næringsliv, egen økonomi og vekst, egen posisjon og plassering rundt bordene der makten samles – alt dette veier tungt i utenrikspolitiske beslutninger. Lederne i et land som Kina, trenger ikke bruke en kalori på å gi inntrykk av at de også tar andre hensyn. Politiske ledere i land som Norge, må bruke mye energi på det. Det passer ikke med vårt fredelige selvbilde, vår uselviske selvforståelse eller våre politikeres genuine engasjement å dyrke den nasjonale egeninteressen for uttalt. Særlig når den går på bekostning av andre.

Høyres Kina-engasjement

Det er liten grunn til å tvile på at Høyre-politikerne, med nestleder Jan Tore Sanner i spissen, brant for Liu Xiaobos mulighet for å tale fritt – før partiet kom i regjering. Sannsynligvis brenner de for det fremdeles, inni seg, men som Sanner sa det til NRK denne uken: «Når man er stortingsrepresentant, så er man valgt på et eget mandat. Som statsråd representerer man Regjeringen og Norge på en helt annen måte.»

Sanner kunne sagt det mer direkte: Stortingsrepresentanter og andre som lever av å mene, kan kjempe for menneskerettigheter og frihet for dissidenter. Sitter du i regjering, må den delen av engasjementet vike for punktet som står øverst på prioriteringslisten: norsk egeninteresse. Vårt selvbilde er naturligvis også av interesse, men norsk eksport og muligheten for å ta en prat med Kina om klima, bistand og internasjonalt samarbeid veier tyngre.

Strevsomme prinsipper

Men, det er klart, det tar seg dårlig ut å si sånt rett ut når man tidligere har skapt et annet inntrykk. Det er derfor Erna Solberg fremstår så tafatt når hun ikke klarer å si noe fornuftig om den kreftsyke fredsprisvinneren. Det kolliderer med interessen for å fremstå som engasjert i viktige, immaterielle ting som ytringsfrihet, demokrati og den slags. Akkurat den egeninteressen, som eksisterer på parti- og personnivå i kampen om empatisk anlagte velgere, er viktig å dyrke i opposisjon, uten forbehold. Problemet oppstår når man kommer i posisjon og får ansvar for de egentlige egeninteressene, som Høyre har fått merke.

Les også

Støre: – Ap trenger ikke Solbergs belæring om Kina

Flinke, lille Norge

Egeninteresse må ikke forveksles med å være introvert og isolasjonistisk, selv om noen trekkes mot slike tanker også. Det gagner ikke bitte lille Norge å bli oversett. Derfor har det vært lang tradisjon i Norge for å delta der vi kan internasjonalt. Vi er en av stjerneelevene i FN-klassen, blant de lydigste i EU-sfæren og blant de rauseste når det gjelder internasjonale bidrag i form av penger og personell. I bestrebelsene på å få en god relasjon til Kina er Regjeringen blitt en av de mest medgjørlige der også. Det kan ikke overraske noen at skuffelsen over det er stor, gitt hvor skarpe flere av dagens statsråder var i opposisjon. Den gangen gagnet det dem å gi inntrykk av at Norge kunne, og burde, være annerledes enn alle landene som drives av pur egeninteresse. Nå gagner det dem å gi inntrykk av at Norge ikke har noe valg. Kinas gjengjeldelse overfor Sanner, som nominerte Liu Xiaobo til Fredsprisen, kunne knapt vært mer treffsikker.

Les mer om

  1. Kommentar Trine Eilertsen
  2. Kina
  3. Utenrikspolitikk
  4. Liu Xiaobo
  5. Globalisering
  6. Norge