22. juli-minnet må ikke bli en vane. Det må gripe oss og gjøre vondt.

Bildet er tatt rett utenfor Høyblokka, få minutter etter at bomben i regjeringskvartalet gikk av. Trykkbølgen var så kraftig at vinduer og fasader helt ned til Storgata ble blåst ut. Åtte mennesker døde, ni ble alvorlig skadet og rundt 200 andre fikk lettere skader. Deretter reiste terroristen videre til AUFs ungdomsleir på Utøya.

Markeringen av 22. juli må aldri bli en rituell samfunnsplikt. Derfor må dagen også fylles med fornyet innhold.

Dette er en kommentar. Kommentarene skrives av Aftenpostens kommentatorer eller fast tilknyttede spaltister. Kommentarene gir uttrykk for skribentens analyser og meninger. Hvis du ønsker å svare på kommentaren, kan du lese hvordan her.

Da Norge for et år siden markerte ti år siden etterkrigstidens mørkeste dag, skjedde det på et bakteppe av selvransakelse.

Debatten ble vanskelig, men også forløsende. En form for nasjonal samtale om AUFs ensomhet og om hva det innebærer å snakke sant om 22. juli. Dessuten ble den ufyselige hetsen de Utøya-overlevende trakasseres av, dokumentert.

Les hele saken med abonnement