Kommentar

Norske bremseklosser | Hadia Tajik

  • Hadia Tajik
Når Kåre Willoch i sin nyutgitte bok «Strid og samarbeid» legger vekt på at Arbeiderpartiet er kommet nærmere Høyre, velger han et utsnitt av de siste 40–50 årene som kan gjøre det lett å tenke at han har et poeng, skriver Hadia Tajik.

Hvis Høyre hadde fått bestemme ved sentrale historiske korsveier, ville vi fått et helt annet Norge, skriver Hadia Tajik.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Når Kåre Willoch i sin nyutgitte bok Strid og samarbeid legger vekt på at Arbeiderpartiet er kommet nærmere Høyre, velger han et utsnitt av de siste 40–50 årene som kan gjøre det lett å tenke at han har et poeng. Hadde han tegnet opp et større historisk perspektiv, ville det blitt tydeligere at det er Høyre som har tilpasset politikken sin til den sosialdemokratiske samfunnsutviklingen de siste 80–120 årene.

Dersom Høyre ikke hadde gjort det, ville de i dag trolig vært et lite og reaksjonært parti uten særlig appell eller relevans.

Det betyr imidlertid ikke at de nå er blitt sosialdemokrater. Til det er avstanden for stor.

Høyre mot folkestyret

Partiet Høyre ble til som en reaksjon mot utvidelsen av folkestyret i 1884. Kampen mot parlamentarismen var en bitter strid. Men Høyre erkjente tapet innen utgangen av 1890-årene og begynte å arbeide innenfor det nyetablerte systemet. Kanskje var dette et frempek for den arbeidsformen de etter hvert la seg til? Stritte iherdig imot reformer, bli dratt baklengs og motvillig mot fremtiden, for så å innrette seg etter de nye vedtakene.

Som om de alltid var for.

_E5A1777_doc6kjv1ry6ba9cucy7cc0.JPG

Det ligger en frekkhetens nådegave i dette: Å gjøre tap om til seire og legge et glemselens slør over den opprinnelige motstanden.

Willochs versjon

Når Willoch skal fortelle sin versjon av Høyres bidrag til sosial endring, bruker han enkeltordninger som de har vært med på å innføre, som ulykkestrygd for industriarbeidere i 1894. Men ett av de store stridstemaene fra denne tiden var nettopp å bevege seg bort fra enkeltordninger der de det gjaldt måtte være «verdige trengende», og frem mot det vi gjenkjenner som dagens velferdstenkning: universelle ordninger som dekker menneskers sammensatte behov.

  • Hovedbildet i dette ferske portrettet av Kåre Willoch ligger an til å bli månedens bilde. Historien sett med Willochs briller
    Vi ser det enda tydeligere rundt 1909 i debatten om finansiering av sykeforsikringen. Venstresiden ville ha finansiering ved skatt, noe som innebar omfordeling fra dem som hadde mest til dem som hadde mindre eller ingenting. Høyresiden ville ha finansiering ved forsikring og premiebetaling, altså etter prinsippet om selvhjelp.

I ettertid ser vi at det var venstresidens tenkning som vant frem.

«Det sosialdemokratiske hegemoniet»

Da en ny lov om folketrygd ble fremmet i 1966, skjedde det av en sosialminister fra KrF i Per Bortens regjering. Willoch gjør et poeng av at Høyre var en del av den regjeringen, men unnlater å fortelle at forarbeidet ble gjort av Gerhardsen-regjeringen. Den politiske enigheten som historikere har kalt det sosialdemokratiske hegemoniet etter krigen, gjorde at innretningen på folketrygden som ble innført var omtrent identisk med modellen som Gerhardsen-regjeringen tegnet opp i forkant.

Dette betyr ikke at alt Arbeiderpartiet har gjort har vært feilfritt. Men det viser at noen partier har sterkere eierskap til sluttresultatet enn andre.

Hvilket samfunn vi ville hatt om det var Høyres verdigrunnlag og ideer som vant frem ved historiske korsveier, og ikke partiet Venstre, fagbevegelsen eller arbeiderbevegelsens?

Spørsmålet som må stilles er: Hvilket samfunn vi ville hatt om det var Høyres verdigrunnlag og ideer som vant frem ved historiske korsveier, og ikke partiet Venstre, fagbevegelsen eller arbeiderbevegelsens?

For listen over sosiale reformer Høyre har strittet mot, er lang.

Blant annet gjelder det stemmerett for alle, åttetimersdagen, skattefinansierte trygdeordninger, rett til selvbestemt abort. Og i mer moderne tider: Rett til videregående, Statens Lånekasse for utdanning og Husbanken.

Maktsøkende realister

Å dilte etter tidsånden gjør ikke Høyre moderne.

Det gjør dem ikke til sosialdemokrater.

Det gjør dem til maktsøkende realister, kløktig manøvrerende. De hadde ikke lenger noe annet valg enn å akseptere våre seire.

Arbeiderpartiet har også endret seg. Heldigvis. Men grunntanken var hele tiden mer frihet til alle, og å løse de store oppgavene i fellesskap. Virkemidlene har variert.

Hadia Tajik om politikk og religion:

Les også

Politikk er til for mennesker og for å gjøre menneskers liv bedre. Gud får klare seg selv

Mellomspillet fra 1919 til 1923, da Arbeiderpartiet var medlem i Komintern og hadde blikket rettet mot Moskva, er imidlertid uforståelig for en moderne sosialdemokrat. Årsakene til at dette skjedde er sammensatte. Klassesamfunnet i Norge, antent av en radikal internasjonal bølge etter den russiske revolusjonen, er nok noe av forklaringen.

På 1930-tallet gikk Ap tilbake til en demokratisk retning. Da ble de revolusjonære ideene lagt til side, til fordel for de reformorienterte. Først da kan vi snakke om et ordentlig norsk sosialdemokrati, som balanserer mellom sosialismen og det liberale, en pragmatisk mellomposisjon som vektlegger effektene mer enn virkemidlene: Gir det mer frihet til flere, og styrker det fellesskapene? Eller sikrer det frihet til dem med flaks eller penger?

Nye virkemidler

Arbeiderbevegelsens endrede syn på for eksempel markedet handler også om å forstå folks behov. Når kapitalismen ikke lenger er rovkapitalisme, øker aksepten av den. Da vokser det også opp nye generasjoner som har andre erfaringer med det mer regulerte markedet, enn det klassebaserte samfunnet hadde med den uregulerte kapitalismen.

Denne sterke viljen og evnen til å finne nye løsninger når omstendighetene endres, så lenge målet fortsatt er mer frihet til flere og sterkere fellesskap, er klare historiske kjennetegn på sosialdemokratiet.

Uenige om viktige verdier

Selv om det er riktig at uenighetene er blitt mindre på noen områder, er de på andre områder snarere blitt skjerpet.

Vi ser det i synet på fordeling, da Høyre-Fremskrittsparti-regjeringen la frem et budsjettforslag der 50 prosent av skattekuttene gikk til de fem prosent rikeste i landet.

Vi ser det i synet på frihet, der Høyre er tilbakeholdne med å ville ta i bruk virkemidler som fedrekvote for å fjerne særulemper man møter på grunn av for eksempel kjønn.

Dagens regjering viser i praksis at selv om Høyre har akseptert mange av venstresidens og arbeiderbevegelsens seire, så er vi ikke alle sosialdemokrater

Vi ser det også i synet på muligheter til alle, som når Høyre-Fremskrittsparti-regjeringen er komfortable med et frislipp av private grunnskoler, noe som over tid kan øke segregeringen og forskjellene i landet vårt.

Dagens regjering viser i praksis at selv om Høyre har akseptert mange av venstresidens og arbeiderbevegelsens seire, så er vi ikke alle sosialdemokrater.

Hadia Tajik er nestleder i Arbeiderpartiet.

Twitter: @HadiaTajik

Si din mening og se hva andre mener — følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

_Ikke fått nok politikk? Hør Politisk redaktør Trine Eilertsen, kulturredaktør Sarah Sørheim og politisk journalist Lars Glomnes i ukens politiske podcast.

Les også

Aftenpodden: «Ikke drit dere ut» er Solbergs nye statsbudsjett-motto

. Under finner du et knippe kommentarer og kronikker. God lytting og lesing!_

Les også

  1. Vi trenger flere eldre i arbeidslivet | Astrid Nøklebye Heiberg

  2. Kronikk: Sykehusene har ikke nok penger | Sykehusdirektør Nils Kvernmo

  3. La oss bruke debatten om norsk deltaking i Libya til å endre norsk utanrikspolitisk praksis | Bård Vegar Solhjell

  4. Kommentar: Putin i tiårets hestehandel om Syria

  5. Kalvø: Og prisen går til…

  6. Oslo trenger en urban kulturpolitikk

  7. Aftenpodden: MDG-drama, Sandbergs drøm og grisehistorier

Les mer om

  1. Kultur
  2. Lånekassen
  3. Økonomi
  4. Abort
  5. Hadia Tajik