Kommentar

Det kan komme til å gå varmt for seg i klimapolitikken| Einar Lie

  • Einar Lie

Foto: NTB/Scanpix

Budsjettoppgjøret nærmer seg. Et grønt skifte har vært varslet fra bevilgende politikere, riktignok med varierende entusiasme. Men vi bør ikke ha altfor høye forventninger.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er få områder der det har vært tenkt og utredet så mye og så lenge som i klimapolitikken. Global oppvarming har stått på agendaen siden slutten av 1980-tallet, og vi har hatt flere vedtak om dramatiske kutt i norske klimautslipp.

Nå er det alvor - igjen

Avstanden mellom vedtatte mål og faktisk utvikling har vært stor, mildt sagt. Men etter Parisavtalen tidligere i år skal det visstnok være alvor – igjen.

Mange tiltak har vært gjennomført allerede, blant annet i avgiftspolitikken, elbilsubsidiene, elsertifikatordningen og fjorårets mye omtalte flyseteavgift. Men jeg tror ikke at summen av erfaringer peker mot noen omfattende omlegging i grønn retning.

«Virker» elbilordningen?

Elbilordningen trekkes ofte frem som eksempel på en ordning som «virker», der man har oppnådd virkelig store resultater. Fra 2010 og frem til siste årsskifte økte antall elbiler med over 60.000.

Virkemidlene er velkjente: Ingen importavgifter, ingen moms, ingen veiavgift, gratis bompassering, tilgang til kollektivfeltene, gratis parkering og gratis strøm for mange. Og siden bilavgiftene ellers særlig rammer store biler med kraftig motor, har vi fått en særnorsk boom i salget av tunge, dyre og kraftig motoriserte elbiler.

Bilismens triumf

Kostnaden ved tiltaket er høyere enn noen beregnelig gevinst – men det er ikke poenget her. Ser vi samlet på den norske bilparken, har denne økt med over 300.000 biler i samme periode som elbilene økte med over 60.000. Over 240.000 av disse går altså på bensin og diesel.

Dette er en relativt høy vekst i europeisk sammenheng. Alle får sitt, med andre ord, og det er ikke rart at elbilordningen er populær hos alle andre enn dem som er tilhengere av en fornuftig bruk av offentlige midler.

Bilismen har med dette fått riktig fine kår. Men jeg tviler på at vi redder verden på denne måten.

Elsyklenes eneste sikre effekt

Oslo kommunes elsykkelsubsidie, der kommunen spanderte en del av kostnadene for dem som ville skaffe seg en sykkel som bruker strøm, bygget på samme prinsipp. Dette er et tiltak på linje med å forsøke å få nordmenn til å reise mindre med fly til Syden ved å subsidiere hytter på fjellet.

Elsykler kan nok komme i stedet for bilbruk, men de erstatter nok helst pedalkraft, spasering og kanskje noen trikketurer. Også her er den eneste sikre effekten at vi får brukt litt mere strøm.

Noen som husker sparedusjen?

Noen av oss husker kanskje miljøvernerne i riktig gamle dager, før 2000 og den tid, som var slike som snakket om bruk av sparedusj og lav innetemperatur for å spare strøm, for å beskytte klimaet og spare naturen for nye kraftutbygginger. Disse har definitivt tapt den diskursive kampen om strømsparingens velsignelser.

Et annet klimatiltak, elsertifikatordningen, forsterker dette bildet. Den kompliserte ordningen har gitt og vil gi støtte i milliardklassen til utbygging av fornybar energi i stor skala.

Ordningen har ført til stor ubalanse i kraftmarkedene. Flere utredninger har stilt spørsmål ved om elsertifikatene egentlig vil gi en positiv klimaeffekt, og det er varslet at ordningen trolig ikke videreføres på lengre sikt.

Fellesskapet betaler for el-tiltakene

All denne entusiasmen for å produsere og bruke mer strøm, bunner naturligvis i at man tenker at bruken av fossilt brensel kan fortrenges.

Men i prinsippet er nok alle enige i at den mest effektive og rettferdige måten å redusere bruken av fossilt brensel på, er å gjøre det dyrt og vanskelig å bruke slike energikilder.

Hadde man gjort det, ville kostnadene også bli båret av dem som forurenser, noe som er et faglig og normativt godt prinsipp.

Kostnader ved elbil, elsykler og mye mer strøm gjennom elsertifikatordningen, bæres derimot av alle, også av de miljøvernerne med sparedusj jeg husker fra 1990-tallet, som tok buss, syklet eller gikk dit de skulle.

Hva flyseteavgiften forteller

Hvorfor lar man alle være med å betale for en politikk som treffer så dyrt og skjevt? Jeg tror fjorårets flyseteavgift kan bidra til å besvare spørsmålet. Dette føyer seg utvilsomt inn i rekken av dårlig utformede klimatiltak – blant annet fordi avgiften er knyttet til benyttede flyseter.

Det er selskaper som flyr med halvfulle fly med ineffektive motorer, som burde vært straffet hardest.

Dette ville man oppnådd med en høyere avgift på flybensinen. Nå ble det etablert en avgift pr. flysete selskapene greier å fylle. Men det er altså drivstoffet og ikke flysetene som slipper ut klimagasser.

Likevel har avgiften en virkning. Denne gangen subsidierte ikke staten en alternativ aktivitet. Men det ble dyrere å fly. Et selskap, Ryanair, trakk seg fra Rygge flyplass, som nå ser ut til å bli nedlagt. Dette førte til et voldsomt rabalder, og det var så vidt stortingskoalisjonen bak Regjeringen greide å holde seg samlet om budsjettavtalen den hadde inngått.

Minste motstands vei

Beslutningen hadde altså en virkning, og det var sviende upopulært hos mange.

Dette er bare en forsmak på hva som skal til hvis vi i fremtiden får et «grønt skifte». Samtidig gir larmen omkring avgiften og den vaklende oppslutningen om den, en pekepinn på hvorfor vi har de unikt sjenerøse tiltakene for å lage mer strøm og få folk til å bruke den i bil og sykkel: Dette er den definitivt mest populære måten å drive klimapolitikk på. De som vil, får hjelp til å kjøpe noe dyrt og fint, de andre fortsetter med sitt.

Politikken er riktignok ekstremt dyr, men de bevilgende politikere har hittil hatt mye penger å ta av, og tilsvarende liten evne til å håndtere problemer som ikke blir borte ved å kaste penger på dem.

Klimaproblemet er av den siste typen. Skal utslippene av klimagasser kraftig ned, trenger man flere vanskelige tiltak som rammer utslippene.

Det kan gå varmt for seg

Dette vil kreve næringsmessige omstillinger som er større enn å legge ned en liten flyplass i Østfold.

Ikke alle bedrifter vil greie omstillingene, og politikere kommer til å høre fra dem og deres ansatte, og fra NHO og LO. Vi har et par store partier som ikke er så motstandsdyktige mot slikt.

På veiene vil det måtte bli langt dyrere å kjøre biler med fossilt brensel. Folk i byene vil ha mye lettere for å tilpasse seg enn folk i distriktene, de med dårlig råd vil merke det sterkere enn de med god råd, barnefamilier vil ha vanskeligere med å klare hverdagen uten bil enn andre osv.

Hva for eksempel Fremskrittspartiet og Senterpartiet tåler av slike tiltak, er ikke godt å si. Men jeg vil gjette på at det er fint lite.
Det vil bli en interessant høst.
Einar Lie er professor i økonomisk historie,
Institutt for arkeologi, konservering og historie Universitetet i Oslo

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger
    Facebook og Twitter

Les også:

Les flere kommentarer av Einar Lie:

Les mer om

  1. Energi
  2. Klimautslipp
  3. Rygge
  4. Fornybar energi
  5. Elbil
  6. Klimapolitikk

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR
    Publisert:

    Kan avgiften på bensin skrus opp hvis folk får klimabonus tilbake?

  2. DEBATT
    Publisert:

    Borettslaget vårt investerer millioner i å bytte ut oljefyringen, kutter utslipp og bidrar med momsmillioner – det gir avgiftskutt for fem hybrid-SUV-er i luksusklassen

  3. LEDER
    Publisert:

    Aftenposten mener: Senterpartiets klimapolitikk er fortsatt for svak

  4. ØKONOMI
    Publisert:

    Bilkjøpere er i villrede om fremtidens avgifter

  5. DEBATT
    Publisert:

    Elbilpolitikken: Hva koster den samfunnet? | Kine Josefine Aurland-Bredesen

  6. POLITIKK
    Publisert:

    Frp om elektrifisering av norsk sokkel: Et ekstremt dårlig klimatiltak.