Saken om 13-åringen i Valdres rører hele landet, meg inkludert.
Denne instagramposten har engasjert mange. Det kan bunne i at den berører det som virker underlig lite belyst i denne saken:
At dødsårsaken ikke nødvendigvis er så uvanlig som oppmerksomheten kan gi inntrykk av.
Mobbing, spiseforstyrrelser og død av sult
Obduksjonrapporten er klar. Jenta døde av sult. Det er bekreftet at jenta døde av avmagring, og hun skal over tid ha hatt spiseforstyrrelser. Ifølge VG var jenta innlagt på sykehus for dette i fjor.
Vi vet at 13-åringen ble mobbet på barneskolen. For tre år siden gjorde også TV 2 et intervju med moren om mobbingen og om datterens spiseforstyrrelser. Hun skal bli helt frisk og bra igjen, fortalte moren den gangen.
Moren skal ifølge NRK ha forsøkt å få hjelp til datteren fra skolen og fra helsevesenet – uten å ha følt at hun nådde frem.
Spørsmålene som må stilles
En skal vokte seg for å spekulere i uavklarte saker. Men noen spørsmål håper jeg vil bli belyst:
Ble alvoret anerkjent?
Spiseforstyrrelsenes paradoks er normaliseringen og kommersialiseringen som befester inntrykket av en relativt vanlig og ikke så farlig «ungpikesykdom», mens det i virkeligheten er den mest dødelige psykiske sykdommen. Blant alle instansene som var involvert – stanset noen opp og tenkte at det kunne være akutt fare for liv?
Gikk sykehusbehandlingen ut på mer enn symptombehandling?
Det hjelper lite å behandle og behandle og behandle anoreksien – eller bulimien, overspisingen, selvskadingen, alkoholismen eller rusbruket for den saks skyld, om man ikke «behandler» årsaken. I 13-åringens tilfelle kan (med vekt på kan) det ha vært det dårlige miljøet på skolen.
Uansett årsak: Prinsippet gjelder generelt. Sammenlign det med en valp med foten i en revesaks: Ville vi plastre og blåse på foten, eller åpne og fjerne klammen?
Hvordan fulgte sykehuset – eller andre instanser – opp etter utskrivelse?
Jeg spør fordi jeg har sett så mange, mange eksempler hvor svaret på disse spørsmålene ville blitt nei. Hvor pasienters friskhet måles i gram inn og kilo på vekten.
Hvor pasienter skrives ut av sykehus fordi avdelingene må stenge for jul eller sommer. Hvor pårørende, som i utgangspunktet har bedt om og fått hjelp, med ett fungerer som helsepersonell. Hvor en bror må være psykolog, eller en mor må være sykepleier. Dette skjer. Og stort sett går det bra – det vil si, pasientene overlever, i det minste.
Men det gjelder langt ifra alle.
Oppmerksomheten minner om drapssaker
Dødeligheten for anorektikere er ifølgeStatens helsetilsynfire til ti ganger høyere enn i befolkningen forøvrig.
Risikoen for å dø øker ved undervekt og ved dårlige psykososiale forhold. To faktorer det kan virke åpenbart at må ha vært overkommelig å avdekke hos ungjenta.
Valdres-saken trenger – dessverre – ikke å være så spesiell. Den har likevel fått dimensjoner i mediene som en drapssak. Mor er siktet for grov omsorgssvikt. Hva realiteten er, gjenstår for etterforskningen å vise.
Skyld og behandling, komplisert og langdrygt
Om mobbing var årsaken til spiseforstyrrelsene, og spiseforstyrrelsene førte til døden – hvem har skylden?
Barn som kan ha hatt forbindelse med mobbingen har vært utsatt for grove påstander om skyld etter at disse opplysningene kom frem. Det er skivebom, noe blant andre redaktør Per Anders Madsen har tydeliggjort.
Årsaken til sykdommen kan vi ikke vite sikkert – spiseforstyrrelser har sjelden en så enkel forklaring som mange skulle ønske.
Enda sjeldnere er de så lett behandlet som en kan få inntrykk av at flere tror. Som personen i kommentarfeltet som forbannet seg over moren og spurte «hvor vanskelig det kan være å dytte noen brødskiver i noen».
Vel, det kan være ganske så vanskelig. Og ikke nødvendigvis veldig konstruktivt.
Vi vet ikke hvor mange som dør av spiseforstyrrelser i Norge, blant annet fordi dødsårsaken gjerne skjuler seg bak hjertestans. Men vi vet at anoreksi er den tredje vanligste dødsårsaken for unge kvinner i Europa.
Og jeg tror jeg vet at det tallet er høyere enn det trenger å være.
Tilbakemeldinger eller kritikk?
- Twitter: Ingeborgborg
- Facebook: IngeborgSenneset
- Instagram: IngeborgSenneset
Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter