Kommentar

I Tyrkia skal vinneren ta alt og taperen få ingenting | Per Anders Madsen

  • Per Anders Madsen
    Per Anders Madsen
    Tidligere kulturredaktør i Aftenposten
President Erdogan i nasjonalforsamlingen rett etter at grunnlovsreformene ble vedtatt.

Krig, terror og økonomisk tilbakeslag. President Erdogans svar på Tyrkias kriser er å samle makten i egne hender.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Noe av det sikreste man kan si om Tyrkias fremtid, er at det nye styringssystemet og personen Receep Tayyip Erdogan er to sider av samme sak. I seg selv et meget illevarslende varsel om hva som kommer.

Nasjonalforsamlingen har nylig vedtatt grunnlovsendringer som samler praktisk talt all makt hos presidenten:

*Statsministerstillingen avskaffes.

*Presidenten utnevner og avskjediger statsråder, han kan utstede styringsdekreter (påbud som ikke er forankret i lov), erklære unntakstilstand, oppløse nasjonalforsamlingen og nedlegge veto mot lover.

*Presidenten får sterk innflytelse over domstolene ved at det rådet som utnevner høyesterettsdommere, blir underlagt ham.

*Presidentvalg holdes hvert femte år, samtidig som parlamentsvalg. Presidenten kan også være partileder.

Vedtakene gled gjennom parlamentet, ett for ett, med støtte fra det lille, nasjonalistiske høyrepartiet MHP i tillegg til det dominerende partiet, Erdogans Velferds- og utviklingspart, AKP. Nå gjenstår en folkeavstemning før den nye grunnloven kan tre i kraft.

Folket går til urnene i april, under en unntakstilstand som gir presidenten store fullmakter og setter opposisjonen og medier under hardt press. Det styrker Erdogans vinnersjanser vesentlig.

Les også

Tyrkisk minister hevder etterretningsorganisasjon var involvert i nattklubbangrepet

Kontrollerer nasjonalforsamlingen

Erdogan ser nå ut til å få på plass den styringsmodellen han har ivret for i lang tid. Hans budskap er at Tyrkia er truet fra alle kanter – av krig og fiendskap utenfor landets grenser, terror og separatisme innenfor. Et sterkt presidentstyre er det eneste som kan redde landet.

Ja – det skal fortsatt holdes valg. Ja – nasjonalforsamlingen kan få avsatt presidenten. Men systemet skrus sammen slik at makten i realiteten samles i det enorme presidentpalasset i Ankara.

Et nøkkelpoeng er at presidenten ikke lenger må være partiløs, og at president- og parlamentsvalg holdes parallelt. Erdogan vil få kontroll over nominasjonsprosessen i eget parti slik at lojalister rykker inn i nasjonalforsamlingen. Det er ekstremt usannsynlig at disse støttespillerne vender seg mot den lederen som har løftet dem frem.

Støtte fra middelklassen

Erdogan møter all kritikk ved å vise til at han er demokratisk valgt. Det er sant. Han og partiet hans har massiv støtte, fremfor alt fra Tyrkias tradisjonsbundne, lavere middelklasse, og han har vunnet valg etter valg de siste 15 årene.

Men kjernen i Erdogans demokratiforståelse har lenge vært at vinneren tar alt og taperen får ingenting. Med den nye grunnloven er det en slik tankegang som settes i system.

  • Interessert i mer om Erdogan? Les denne kommentaren jeg skrev første gang han ble valgt til president.

Den nye Atatürk

Erdogan vil fremstå som en historisk figur, som skaperen av det nye Tyrkia. Selvbildet suger næring fra dyrkingen av Kemal Atatürk, nasjonalhelten som for snart 100 år siden grunnla den tyrkiske republikk på ruinene av det osmanske imperiet. Kemals portrett er å se over alt i Tyrkia, fra pengesedler til offentlige bygninger, og det er fortsatt straffbart å sverte ham.

Kemal ville vestliggjøre Tyrkia og fortrenge islam fra den offentlige sfære. Erdogan er skeptisk til Vesten og står i spissen for et islamistisk parti.

Innholdet i kemalismen har han mildest talt et tvetydig forhold til, men det hindrer ham ikke å utnytte aktelsen for den sterke leder som er en viktig del av denne historiske arven.

Men noe har Erdogan manglet: en strålende seier, en begivenhet som kunne innevarsle starten på en ny epoke. En slik seier fikk han med det mislykte kuppet i fjor sommer, da nasjonen sto samlet og også den politiske opposisjonen sluttet rekkene bak ham. Erdogan har prøvd å få denne triumfen til å fremstå som en symbolsk parallell til Atatürks seier i uavhengighetskrigen.

Fylte gapet mellom løfter og realiteter

Men Erdogan kan ikke styre landet bare ved å ikle seg historiske gevanter. Det har han heller ikke gjort.

Det er lett å glemme hvilket Tyrkia han overtok styringen av da han kom til makten første gang i 2002. Korrupsjon og vanstyre preget den vestlige eliten. Gapet mellom politikernes løfter og det store flertallets livsvilkår var enormt.

Dette gapet klarte Erdogan langt på vei å fylle. Sterk økonomisk fremgang var i mange år en bærebjelke for hans suksess. Bruttonasjonalproduktet pr innbygger ble tredoblet på ti år, og millioner løftet ut av fattigdom og over i en stadig voksende middelklasse.

Butter i mot

Men de siste årene har det buttet. Valutaen er nå i fritt fall. Turistsektoren sliter tungt som følge av terrorangrepene. Mot slutten av fjoråret krympet økonomien sammenlignet med samme periode i fjor, og vekstraten for i år er justert kraftig ned.

Alvorligst er det kanskje at utrenskningene etter sommerens kuppforsøk skaper en grunnleggende usikkerhet om rettssikkerheten. Dermed risikerer Erdogan å skremme bort potensielle investorer.

Negative nyheter møter Erdogan gjerne med påstander om konspirasjoner mot Tyrkias interesser. Det gir sikkert gjenklang hos mange av hans velgere, men deres forventninger om fortsatt fremgang blir ikke borte. På sikt kan økonomisk stagnasjon bli Erdogans største problem.

  • Min kollega Per Kristian Haugen skrev i høst denne kommentaren om Tyrkias økonomiske problemer.

Les mer om

  1. Tyrkia
  2. Rettssikkerhet
  3. Recep Tayyip Erdogan