Kommentar

Holocaust er tilbake. Hamsun, Undset og Ibsen er enda mer ute enn før. | Andreas Slettholm

  • Andreas Slettholm
    Andreas Slettholm
    Kommentator

Kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner og rektor Øyvor Skofteland ved Sofienberg skole, der de nye læreplanene ble lansert mandag. Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Jan Tore Sanner har laget nye læreplaner. Her skal det dybdelæres.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Puggeskolen er passé, såpass har vi jo fått med oss.

Bort med konkrete, udiskuterbare fakta. Byer i Belgia, ordlyden i Newtons lover, resitering av «Terje Vigen».

Til gjengjeld har norsk skolevesen de siste tiårene produsert elever med forståelse og evne til drøfting og vurdering. Og kanskje blir disse menneskene mer «til gagn for heim og samfunn», for å parafrasere den gamle opplæringsloven, enn dem som ikke trenger å ha forstått det de har lært.

Likevel. Av og til kunne det vært en fordel om vi samfunnsborgere drøftet og vurderte litt mindre og var mer opptatt av å enes og definere.

Begrepslæring på Stortinget

Ikke minst gjelder dette skolepolitikere. Disse produserer et oppkomme av begreper og uttrykk som alle er enige om at er bra, men ikke vet nøyaktig hva betyr. En definisjon på slike finnes, de kalles floskler.

«La læreren være lærer», for eksempel, er tittelen på en bok av Trond Giske, et Venstre-vedtak fra 2011, en setning fra Knut Arild Hareides landsmøtetale i 2017 og et slagord fra en lærerstreik. «Tidlig innsats» er blitt alle partiers vidundermedisin i skolepolitikken, men hva de legger i begrepet, varierer. Det kan handle om utjevning av forskjeller, økt lærertetthet, bedre utredningskapasitet i småskoletrinnet og kriminalitetsforebygging.

Og nå, altså, med den storstilte revideringen av skolens læreplaner: «Dybdelæring».

Heller ikke dette er noen imot. I den grad det finnes noen definisjon, er det at dybdelæring er det motsatte av pugging av overfladiske fakta.

Kunnskapsminister Jan Tore Sanner (H) vil at elevene skal få tid til å sette seg ordentlig inn i tingene, analysere og reflektere og se sammenhenger.

Denne såkalte fagfornyelsen er sånn sett ikke noe brudd med tradisjonen fra Gudmund Hernes på 90-tallet. Strengt tatt har puggeskolen opplevd tilbakeslag på tilbakeslag helt siden Alexander Kielland beskrev Lille Marius’ strabaser i 1883.

Les også

Si tydelig nei til seksuell trakassering | Jan Tore Sanner

Ut med Ibsen og Undset

Kristin Clemet ble riktignok beskyldt for å bringe puggingen tilbake med Kunnskapsløftet, men nær 15 år senere er det lett å enes om at det var gal anklage.

Problemet med Kunnskapsløftet var ikke at elevene skulle terpe på konkret innhold.

Snarere tok Clemet ut detaljerte innholdsmål i skolen til fordel for de mindre konkrete «kompetansemålene». Fra å lese Ibsen, Hamsun og Undset i Hernes’ Reform 97 skulle elevene «presentere tema og uttrykksmåter i noen klassiske tekster i norsk litteratur».

Nei, problemet med Kunnskapsløftet, i hvert fall sett fra 2019, var at kompetansemålene ble altfor mange. Læreplanene er så overfylte med mål at man ikke kommer i gang med noen eventuell dybdelæring før man haster videre til neste tema.

Holocaust og Ibsen

Dette løser Jan Tore Sanner ved å kutte ned på antall mål. Det, og ideen om at tverrfaglige temaer skal prege alle fagene, er de største nyhetene.

De tverrfaglige temaene er demokrati og medborgerskap, bærekraftig utvikling og folkehelse og livsmestring, og de skal inn i fag «der det er relevant».

I likhet med Clemet vegrer Sanner seg for å liste opp konkret innhold i læreplanene.

Et unntak er at holocaust nå er eksplisitt nevnt igjen. Det skjedde etter at emnet ikke var med i et utkast i fjor, hvilket fikk massiv kritikk.

Digital dømmekraft og personlig økonomi er også eksempler på nye innslag i læreplanen. Men Hamsun, Ibsen og Undset er fortsatt ute, til og med mer ute enn i Kunnskapsløftet.

«Klassiske tekster i norsk litteratur» er forsvunnet. Det nærmeste man kommer i Sanners læreplan er et kompetansemål der «eleven skal sammenligne og tolke romaner og andre tekster ut fra historisk kontekst og elevens samtid».

Ulike utelatelser vil også denne gang vekke skuffelse. Men som alltid er det lettere å komme med forslag til hva som skal inn i skolen enn hva som skal ut.

En lærervennlig pakke

En innvending mot uspesifiserte læringsmål er at jo større frihet læreren og skolene får, desto større variasjon vil det også kunne være i hva elevene lærer i de ulike klasserommene.

Lektorlaget har denne ullenheten som sin hovedinnvending mot planene. Derimot er Utdanningsforbundet mest opptatt av at måten elevene vurderes på, må endres, hvis denne dybdelæringen skal få noen særlig praktisk betydning.

Samlet sett er dette likevel en ganske lærervennlig pakke. Frustrasjonen rundt de mange kompetansemålene er stor på lærerværelsene, og det er en logikk i saken fra Høyre-hold: Lærerne får mer kompetanse og stor metodefrihet til å nå færre mål.

Egentlig kunne man oppsummert læreplanarbeidet under Sanner med slik: «La læreren være lærer.»

Les mer om

  1. Skolepolitikk
  2. Kristin Clemet
  3. Andreas Slettholm

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Vi fornyer ikke læreplanene for å lære barna å google, vi gjør det for at de skal forstå

  2. KOMMENTAR

    Lærerne har mye å lære på ni måneder

  3. KRONIKK

    Lærebøker er Norges mest leste litteratur. Hvorfor er det ingen som anmelder dem?

  4. NORGE

    Største skoleendring siden 2006: Legger frem nye læreplaner

  5. NORGE

    Entreprenørskap, personlig økonomi og nettvett skal inn i skolen

  6. DEBATT

    Kort sagt, fredag 31. mai