Kommentar

Fra håp til Putin-diktatur

  • Steinar Dyrnes
    Steinar Dyrnes
    Journalist
spiderputinnett-Nrvg4wXUqU.jpg

MOSKVA (Aftenposten): Da jeg kom til Moskva for fire og et halvt år siden var håpet at president Medvedev skulle demokratisere Russland ytterligere. Når jeg nå forlater landet, er håpet knust av Putin.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

— Putin er en tyv!

Det er det første svaret min russiske assistent får da hun forleden dag begynte å spørre folk på en stor bussholdeplass i Moskva om de og deres familie kunne tenke seg å stille opp i Aftenposten som helhjertede Putin-fans.

Russere er både vennlige og livlige, og normalt er det lettere å få dem til å stille opp for journalister enn nordmenn. Men etter hvert blir det en liten ansamling, og en politibetjent fatter interesse for det som foregår.

— Du arrangerer et ikke godkjent offentlig møte, sier han.

Min assistent forteller at hun jakter på en familie som er tilhengere av Putin, som ifølge det uavhengige Levada-senteret i juni satte ny popularitetsrekord i Russland med 89 prosent, og spør blant annet:

— Liker du ikke Putin?

Han ble svar skyldig.

Det hører med til saken at Moskva på ingen måte er Putins base. De offisielle tallene, på tross av de var påvirket av valgfusk, forteller at han bare fikk 47 prosent av stemmene her ved presidentvalget i 2012, mot 64 prosent i hele Russland.

LES OGSÅ:

Les også

Fem grunner til at Putin blir stadig mer populær

Putin er ikke Stalin

Jeg starter med denne historien for å understreke at Russland ikke er et beinhardt diktatur slik som Sovjetunionen var, spesielt frem til Josef Stalin døde i 1953.

Under Stalin var folk redde for å bli angitt til NKVD og etterfølgeren KGB. Generelt sett foregitt politiske diskusjoner på kjøkkenet i Sovjet-tiden. Og de ville i hvert fall ikke skreket til journalister på gaten at landets leder er en tyv, fordi det kunne fort sendt dem rett i fengsel.

Det skjer ikke i dag. Men som en sentralt plassert observatør sier til meg:

— Siden Stalin er det ingen som har hatt så mye makt i Russland som Putin.

En politisk karakterbok

Da jeg kom hit i mars 2011 var Russland rangert som et såkalt hybridregime, en mellomting mellom et demokrati og et autoritært regime, på den årlige demokratiindeksen til Economist Intelligence Unit (en liste det forøvrig går an å ha forskjellige meninger om).

Allerede i desember 2011 falt Russland akkurat ut av listen over hybridregimer og ned på listen over rene autoritære regimer.

Selv om Russland er et autoritært regime, betyr ikke det automatisk at landet også er et totalitært regime

Beslutningen i september om at daværende president Dmitrij Medvedev og statsminister Vladimir Putin skulle bytte jobber og det omfattende valgfusket ved Duma-valget i desember, passer inn i bildet.

En viktig nyanse: Selv om Russland er et autoritært regime, betyr ikke det automatisk at landet også er et totalitært regime. Det er ikke slik at de russiske «myndighetene i prinsippet kontrollerer all aktivitet i samfunnet, selv den som foregår i familien», for å sitere Store norske leksikons definisjons av et totalitært regime.

Verre enn Cuba

De tre neste årene har Russland bare falt og falt på rankinglisten over hvilke land som er mest og minst demokratiske, en liste hvor Nord-Korea lenge har vært på bunn og Norge på topp.

I den siste rankingen, for 2014, er både Cuba og Hviterussland blant de 16 autoritære landene som regnes som mer demokratiske enn Russland. Hviterusslands leder de siste 21 årene, Aleksandr Lukasjenko, omtales gjerne som Europas siste diktator.

Derfor protesterer jeg ikke når folk kaller Putin en diktator. Eller når folk sier at Russland er et diktatur, det vil si en styreform som blant annet «karakteriseres ved ekstrem grad av maktkonsentrasjon hos den eller de styrende», for å si det på leksikonspråket.

Putins regime er sterkt undertrykkende, reelle utfordrere får ikke delta i valg, medlemmer av opposisjonen og deres familier, trakasseres jevnlig og fengsles uten grunn og/eller på bakgrunn av oppdiktede anklager.

Det slutter ikke her. Putin har nå tatt fullstendig kontroll over TV-mediet, hvor rundt 95 prosent av russerne henter sine nyheter fra.

Et annet sentralt moment er at landets nasjonalforsamling, Dumaen, med sine 450 medlemmer, er et rent sandpåstrøingsorgan som nå danser fullstendig etter Putins pipe.

Går etter familien

En opposisjonell som jeg kjenner godt, har som mange andre fått Etterforskningskomiteen, Russlands FBI, på nakken. De har blant annet gått rett på hans kunder, altså hans inntektskilder, og foretatt razzia hjemme hos foreldrene til moren til hans barn. Hun er nå livredd og tør ikke ha kontakt med ham lenger. Selv har han rømt til utlandet.

Min assistent fant aldri en eneste familie som ville stå frem som Putin-fans i Aftenposten

Slike enkelthistorier kan ikke gi et totalbilde. Men, det forteller noe om grenser som ikke bør krysses. En ting er å si til pressen at Putin er en tyv, men å forsøke å motarbeide presidenten politisk er farlig.

Likevel er det håp for Russland. Min assistent fant aldri en eneste familie som ville stå frem som Putin-fans i Aftenposten. Selv etter en dag gatelangs i Moskva og forstaten Khimki. Før hun gikk ut på gaten, hadde hun i ukevis prøvd via venner og bekjente å finne noen som ville stå frem.

Til slutt ble vi enige om å ringe pressekontoret til Putins parti Det forente Russland i Khimki.Etter flere dagers jakt kunne de heller ikke hjelpe oss.

Det blir godt å komme hjem. Men jeg kommer til å savne de vanlige russerne.

På Twitter: @StDyrnes

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Mer om Russland? Les vår kronikkserie om landet:

Les også

  1. Kronikkserie om Russland

Les mer om

  1. Kultur
  2. Russland