Kommentar

Eggdonasjon. Mor er ikke først og fremst DNA og slektstre | Trine Eilertsen

  • Trine Eilertsenpolitisk Redaktør

img597_doc6mowdcduh941aias62hh.jpg

Eggdonasjon. Den sterkeste innvendingen mot eggdonasjon er at morsbegrepet blir utydelig. Men mor er ikke først og fremst gener og slektstre.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hva er en mor?

Mange av oss får umiddelbart bilder i hodet av vår egen mor. Assosiasjonene inkluder omsorg, nærhet, irettesettelser, trøst, oppmuntring, leksehjelp, matpakker og støtte i ulike former og faser. De av oss som har foreldreansvar tenker kanskje på stor glede, latter, nærhet, en uendelig tretthet etter døgn med nattevåk, smuler og snørr, fravokste vinterstøvler, utilstrekkelighet og bekymringer.

DNA trumfer omsorg

Debatten om assistert befruktning har komplisert morsbegrepet. I løpet av få år har vi vent oss til å snakke om biologisk mor, genetisk mor og sosial mor. Som oftest er det samme kvinne, og slik vil det naturligvis fortsatt være — men det er ikke alltid slik. Eggdonasjon har satt debatten på spissen, og for enkelte er det enkelt. Mor er DNA, gener, egg. Du kan gi så mye omsorg du vil, men biologisk tilknytning trumfer alle andre morsbegreper. I en slik verden blir eggdonasjon, altså at en kvinne donerer et egg som befruktes av sædceller utenfor kroppen, for så å settes inn i en annen kvinne, unaturlig og skremmende.

Åpner for eggdonasjon

Flertallet i Bioteknologirådet, ved leder Kristin Halvorsen, gikk i vår inn for å tillate en begrenset form for eggdonasjon i Norge. Forslaget innebærer at kvinner som allerede har gått gjennom egguttak i forbindelse med prøverørsforsøk kan overlate sine overskuddsegg til en annen barnløs kvinne. Forslaget er absurd, der det begrenser giverne til kvinner som selv sliter med å få barn. Slik ser et tafatt kompromiss ut, og det tilfredsstiller hverken motstandere eller tilhengere av eggdonasjon.

Sidestiller sæd og egg

Forrige uke kom Helsedirektoratet med sin innstilling, og den er langt tydeligere. Direktoratet ønsker å sidestille kvinnelig og mannlig infertilitet, og sidestiller dermed sæddonasjon og eggdonasjon. Direktoratet argumenterer med at det i dag ikke finnes medisinske grunner for å skille mellom de to. Riktignok er det mer risiko knyttet til å hente ut egg enn sæd, men medisinske fremskritt gjør at også den forskjellen blir stadig mindre. Så ligger det i Helsedirektoratets mandat at de først og fremst skal vurdere det medisinske, mens Bioteknologirådet også skal ha en etisk diskusjon. Det er her kompleksiteten ligger. Teknologien og medisinen utvikler seg jo jevnt og trutt, uten slike hensyn.

Politisk ultimatum

Enhver endring av bioteknologiloven berører etikk, noe som borger for en vanskelig, og nødvendig, politisk diskusjon. Helseminister Bent Høie (H) tilhører et parti som er mot eggdonasjon, men er åpen for en diskusjon frem mot forslag til ny bioteknologilov på vinteren i 2016/17. Arbeiderpartiet er, sammen med Venstre, SV og Frp, for endringer i loven. Skal noen av dem samarbeide med KrF eller Senterpartiet om saken, er det ikke opplagt at det blir noen endringer. Saken er i ultimatumkategorien, og det er en grunn til at Norge er mer restriktive enn blant annet våre naboland på dette området.

Dermed er det fullt mulig at Norge fortsetter som før på dette området også etter 2017. Den viktigste forklaringen på det finnes i åpningsspørsmålet: Hva er en mor?

Morsbegrepet står sterkt

Kulturelt har morsbegrepet en sterkere status enn farsbegrepet. Det er aldri vært tvil om det fysiske båndet mellom mor og barn, men far kan være ukjent. Dette har vi tatt med oss inn i moderne tid, og den første ordningen med sæddonasjon tillot anonyme givere. I tillegg er det bare knapt 40 år siden verdens første prøverørsbarn kom til verden, et bevis for at egg kunne hentes ut av kvinner og befruktes.

Kulturen følger naturen

Vi har brukt noen år på å venne oss til mulighetene som teknologien og de medisinske fremskrittene har gitt oss. Kulturen følger etter naturen så å si, og i dag har nordmenn et relativt avslappet forhold til de ulike veiene til svangerskap, fødsel og barn. Det siste tiåret har mange av oss opplevd de fleste former for familieutvidelser nær oss; innenlands- og utenlandsadopsjon, prøverør, eggdonasjon og surrogati. Enslige mødre og to fedre, to mødre med kjent eller ukjent donor.

Mangfoldet er her allerede og venter ikke på lovene. Som med holdningene til homofile og homofilt samliv ser vi at virkeligheten endrer holdninger. Det er blitt vanskeligere å argumentere for at akkurat den tekniske siden av selve unnfangelsen avgjør om et barn får et godt liv eller ikke. Men argumentene finnes der fremdeles, og det er forvirringen om morskapet som står igjen som et hovedargument.

Eller som VG skrev på lederplass da Bioteknologirådet kom med sin innstilling: «Som mindretallet på seks anfører har det gjennom hele menneskets historie vært slik at en kvinne som føder et barn også er barnets genetiske mor. Det er, etter vår oppfatning, en helt grunnleggende sammenheng som ikke må oppheves. Forandrer vi loven lager vi et skille mellom den biologiske moren, som bærer frem barnet, og den genetiske moren som donerer egget. Hvem er da barnets mor?»

Hvem som er barnets mor er relativt åpenbart. Det er kvinnen som føder og som tar seg av barnet som er moren. Men hva med opphavet og menneskets iboende interesse for å vite hvor vi kommer fra? Forstyrrer ikke det bildet her?

Opphavsindustrien

Parallelt med at barn kommer til oss fra ulike veier har det vokst frem en industri som dyrker det biologiske opphavet. Eller rettere sagt en underholdningsindustri . Kjente og ukjente mennesker følges av tv-kameraene, mens de jakter på sitt egentlige opphav. Premisset er at enhver som ikke kjenner sitt biologiske opphav er dømt til å leve med en indre uro, det er på et vis unaturlig.

Slik gir vi næring til en kultur som har dyrket det biologiske opphavet som overlegent i lang tid. Det finnes gode forklaringer på det, men det har også komplisert livet for mange.

De av oss som ikke er så interessert i opphav, blir stadig fortalt at man burde være det. Genetikk blir lik identitet, tilhørighet blir lik biologi. Når det er logikken, blir adopsjon, eggdonasjon og alt annet som skjer på tvers av båndet mellom genetikk og omsorg forstyrrende.

Så finnes det andre grunner for at donorer av både egg og sæd bør være mulig å spore. Problemstillinger knyttet til arvelige sykdommer er den mest åpenbare.

Hva er en mor?

For det første er det ikke bare en mor, men også far i vår tid. Kjernen i foreldreskapet er kjærlighet, omsorg, oppfølging, og det uforbeholdne i barn-foreldrerelasjonen, ikke DNA. Barn kan tåle store avvik fra gjennomsnittet hvis de lever i gode og trygge rammer, og har foreldre som bygger selvfølelsen deres.

Barnas beste er et hovedargument mot lovendringer. Men lovendring kan også brukes som et argument for barns beste, ettersom det bidrar til en normalisering av ulike familieformer. Det blir lettere å være en av dem som ikke ville vært her for 50 år siden etter hvert som de blir flere.

Si din mening og se hva andre mener - følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kultur
  2. Bioteknologirådet

Relevante artikler

  1. POLITIKK

    KrF: Eggdonasjon er et marked der barnet blir en vare som bestilles

  2. POLITIKK

    20 spørsmål du ikke har turt å stille om eggdonasjon

  3. LEDER

    Aftenposten mener: Ja til eggdonasjon

  4. KOMMENTAR

    Far er like viktig som mor. Tillat eggdonasjon. | Helene Skjeggestad

  5. POLITIKK

    Bioteknologirådet snur – vil ha eggbank og tillate assistert befruktning for enslige

  6. KRONIKK

    1953: «Sæddonasjon er en olympiade i løgn og sæddonorer en gjeng psykopater» | Eira Bjørvik