Kommentar

Lik, del og løp så fort du kan | Trine Eilertsen

  • Trine Eilertsen
    Sjefredaktør

Inge Grødum

Lik og del-samfunnet utfordrer de tradisjonelle mediene. Vi kan begynne med å skjønne hvorfor vi regnes som en del av den beryktede eliten.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Sylvi Listhaug treffer en streng når hun plasserer mediene i bås med eliten. Ingar Storfjell

Facebook-toppmøtet mellom statsråd Sylvi Listhaug og skuespiller Kristoffer Joner ble ukens store snakkis, og frontene har vært akkurat så steile som de gjerne er i en god og engasjerende konfliktsak. Det er da også mye å si om en selvrettferdig statsråd, som kupper inntrykket av Regjeringen, mens sjefen forhandler budsjett. Det er også mye å mene om en interesseorganisasjon for asylsøkere, som fører publikum bak lyset i et pengeinnsamlingsstunt. Dette er blitt sagt og ment over alt, flere ganger, som det gjerne blir i vår tid.

Saken føyer seg pent inn i rekken av saker som utløser spørsmål om de tradisjonelle medienes plass i en ny, politisk tid.

Les også

Sylvi Listhaug får knallhard kritikk for tøff tone på Facebook

Selvransakelse etter Trump

Etter Trump-valget i USA har amerikanske og britiske medier satt i gang en omfattende selvransakelse. The Guardian samarbeider med Columbia Journalism Review, og undersøker hvordan det ble prioritert, tenkt og vurdert underveis. Bakteppet er påstander om at medienes løpende og omfattende dekning av hver eneste elleville tweet og påstand fra Donald Trump bidro til så mye gratis reklame, at veien til Det hvite hus ble lagt åpen for ham.

Den andre påstanden er at mediene tok et langt steg bort fra en relativt balansert dekning. Blant annet erklærte et langt større antall medier enn normalt sin støtte til Hillary Clinton underveis. Begge deler kan ha påvirket valget, på ulike måter.

Trumps regi

Undersøkelsen prøver å forstå hvor veien går videre for mediene i møte med de nye politikerne og deres muligheter for direkte kommunikasjon med velgerne.

Donald Trump startet for eksempel dagen med å tvitre oppsiktsvekkende meldinger ut til mange millioner følgere, på det meste 13 millioner, og mediene hang seg på. Mye TV-tid og spalteplass ble brukt på å samle inn reaksjoner på form og innhold, og det var populært. Så populært var det, i form av klikk og engasjement, at mye annet politisk stoff druknet.

I en vanlig valgkamp ville arbeidet til journalist Daniel Dale i Toronto Star gjort større inntrykk. Han faktasjekket alt Trump sa og meldte i valgkampen. Han fant 560 faktafeil, opp til 20 om dagen, og gjorde slik sett en grundig og god journalistjobb. Det gjorde også New York Times med sine avsløringer av Trumps forretningsdrift, Washington Post med saker som «pussygate», og flere andre redaksjoner.

Les også

Mediene elsker å skrive om Sylvi Listhaug. Frp-ministeren danker ut alle – bortsett fra Erna Solberg

Skepsis til mediene

I gamle dager ville hver av disse sakene vært sterke nok til å sette dagsorden, og kanskje snu en stemning. Men nå er nyhetsbildet og mediebildet fragmentert og springende, og en politiker som Trump trenger ikke å forholde seg til disse sakene. Han kan sende ut sin egen versjon, i egne kanaler, og vise til at mediene, som vanlig, motarbeider slike som ham. Det har klangbunn. Det har også klangbunn blant Sylvi Listhaugs følgere, og det er ikke rart.

Sentralisert mediesamfunn

Kritikken om forutinntatte medier er kjent i Norge, som i mange andre land. Om noen av oss ikke går med på at vi er så venstrevridde som mange vil ha det til, erkjenner vi i hvert fall at mediefolk har ganske lik bakgrunn, og kanskje ser verden litt likt. Hvor sterk den tendensen er, slo meg egentlig ikke før jeg flyttet til Oslo, selv om mistanken har vært der.

For Norge er et sentralisert mediesamfunn. Jeg har bodd 90 prosent av livet mitt på Vestlandet og fire år i Oslo. Jeg slutter ikke å la meg forbause over det tette nettverket av journalister, politikere, PR-folk og organisasjoner i hovedstaden. «Alle» kjenner hverandre, og har gjort lenge. Oslo er og blir en andedam, akkurat som alle andre byer i Norge, men denne andedammen har sterkere definisjonsmakt. Veien til spaltene og skjermene, og dem som siler innholdet i riksdekkende kanaler, er kort.

Verdensbildene i andedammen er tilsynelatende variert - her finnes jo både Klassekampen og Dagens Næringsliv og Vårt Land - men er på mange områder forbausende like. Mistanken om at journalistene tenker ganske likt, og ser verden fra noenlunde samme sted, er ikke ubegrunnet. Mistanken om at journalister elsker metadebatter er heller ikke løsrevet fra virkeligheten.

Les også

Nå som jeg er klar over at jeg er offer for populistisk lureri: Hva har Listhaug snakket usant om? | Espen Hasseldokk Jensen

Tydeligere journalister

Vel så viktig som de sosiale og geografisk tette båndene, er det at sosiale medier har gjort det enklere for lesere og seere å danne seg et bilde av hvem journalistene kjenner og hva de er opptatt av. De kan se likes og delinger, dialoger og diskusjoner, som tydelig viser hvordan alle kjenner hverandre, hvordan de omgås og hvordan de engasjerer seg i de samme temaene. Det blir lagt merke til andre steder. Der jeg vokste opp, fortalte vi om B-TV-kjendiser vi hadde møtt på gaten når vi hadde vært i Oslo, så eksotisk var det.

Det har ingen hensikt å skjule at båndene og sammenhengene finnes - tvert i mot - men det er nyttig å være oppmerksom på dem når kritikken mot ensretting i mediene kommer. En nyhetsjournalist som viser frem alle sine meninger gjennom likes på Facebook, må heller ikke bli forbauset hvis kilder og lesere stusser når den samme journalisten insisterer på sin evne til å balansere.

Kort vei til oppmerksomheten

Signalet til alle utenfor medieboblen, er at det er langt til makten og oppmerksomheten for de fleste, og svært kort for de få. Dessuten er det jo ikke vanskelig å få et inntrykk av hvordan nettopp politikere som Sylvi Listhaug tas i mot i dette miljøet. Hvis hun ønsker seg et angrep på sine verdier - og det er det smart av henne å utløse - vet hun hvilke knapper hun skal trykke på.

Utfordringen til redaksjonene - i tillegg til at vi må erkjenne at vi er noe nærsynte, er at vi må prioritere beinhardt hva vi bruker ressurser på. Jo mer ressurser vi bruker på å løpe etter Twitter-meldingene til Trump og Facebook-postingene til Listhaug, jo mindre kan vi bruke på andre ting. Som å finne ut at Frp og Listhaug riktignok skryter av et rekordhøyt antall returer av asylsøkere - men at det først og fremst skyldes det rekordhøye antallet asylsøkere som kom - mens Frp satt i regjering.

Les mer om

  1. Sylvi Listhaug
  2. Kristoffer Joner
  3. Facebook
  4. Kommunikasjon
  5. Donald Trump

Relevante artikler

  1. MENINGER

    Mediemangfoldsutvalget finner løsninger, men bruker for mye penger

  2. KULTUR

    Derfor mener de tilliten til norske medier er svekket

  3. KULTUR

    Sylvi Listhaugs direktesending på Facebook fikk 150.000 seere

  4. DEBATT

    Norske redaksjoner bør være mer opptatt av Frp-andelen enn av kvinneandelen | Jan Arild Snoen

  5. KULTUR

    Sylvi Listhaug: – Jeg har levd i en «skittstorm» så lenge at det nærmest er blitt en livsstil

  6. KULTUR

    De norske partiene ruster til valgkamp på Facebook - forsker advarer