Lundestad med karakterdrap på Jagland
Så står endelig døren på gløtt til Nobelkomiteens lukkede rom. Det har inspirert Geir Lundestad til et slags karakterdrap på Thorbjørn Jagland.
Nobels fredspris er en viktig del av den norske selvbevisstheten. Den kalles verdens mest prestisjetunge pris, og her i kongeriket er vi umåtelig stolt over all viraken rundt den.
Det krangles friskt om de valg Nobelkomiteen gjør, men vi vet svært lite om hvordan valgene foregår. Det er noe både mytisk og mystisk rundt denne sekretessbelagte prosessen.
Les hovedsaken:
«Brister i kunnskap», «ikke særlig opptatt av å lære av andre» og «svært distré»
Valgte Jagland
I boken Fredens sekretær har Geir Lundestad gjort noe med dette. Fra sin sekretærposisjon gjenom 25 år har han observert det meste. Noe av dette forteller han videre til oss andre, og verst går det ut over Thorbjørn Jagland.
Og det til tross for at det ifølge Lundestad var ham selv som satte sitt godkjentstempel på Jagland som komitémedlem. For det er en blank nyhet at Arbeiderpartiet ba komitésekretæren vurdere tre kandidater: Jan Egeland, Olav Akselsen og altså Jagland.
Jan Egeland hadde for mange roller allerede. Olav Akselsen var en politisk allrounder uten den tyngde som var nødvendig. Og slik falt Lundestads valg på Jagland. Hvis vi da skal tro den samme Lundestad. Dette er et råd han nå angrer på, mens vi andre kan undre oss over at landets største parti gir Nobel-sekretæren en så avgjørende rolle i valg av de medlemmer han selv er satt til å tjene.
Les mer:
Det hvite hus undersøkte om Obama kunne slippe å dra til Oslo for å motta fredsprisen
Fascinerende dobbelthet
Det er ikke så lett å bli klok på Lundestads Jagland-angrep, gjengitt i alle landets nyhetsmedier det siste døgnet. Lett anekdotisk og ganske infamt beskrives det han ser som Thorbjørn Jaglands svake sider. Samtidig skriver Lundestad at han droppet planene om å pensjonere seg ved fylte 65 nettopp fordi det i Jaglands tid kom "en nerve inn i prisarbeidet som gjorde det interessant å fortsette til 70".
Som flere andre innsidere irriterer Lundestad seg med god grunn over synsere som bedrevitende og feilaktig snakker om "Jaglands priser", men legger ikke skjul på at EU-prisen var sterkt hans egen og Jaglands pris. En historisk unnlatelsessynd som ble gjort bot for da SVs komitémedlem ble langtidssyk. Dette siste nevner imidlertid ikke forfatteren.
Slik manes det frem en fascinerende dobbelthet i i bokens Lundestad/Jagland-bilde. Fortsettelsen får vi neppe før Thorbjørn Jagland kommer med sine memoarer. Dessverre blir det nok en stund å vente. I mellomtiden blir Lundestads forsøk på karakterdrap stående der som eneste bidrag fra innsiden til fortellingen om Jagland-epoken i Nobelkomiteen.
Støres politiske press
Geir Lundestads bok er viktigere enn Jagland-karakteristikken bærer bud om.
Det er et unikt bilde han gir fra komiteens indre liv. Vi får nå et bilde av hvordan komiteen arbeider. Fragmentert riktignok, men likevel spennende. Dessuten kan Lundestad fortelle bedre enn de fleste om de mange prisvinnere han har møtt. En mer detaljert fortelling om livet bak Nobel-kulissene har vi rett og slett ikke fått tidligere.
Det betyr også at Geir Lundestad forteller om det politiske presset komiteen utsettes for.
Sterkest er historien om daværende utenriksminister Jonas Gahr Støres press for å stoppe tildelingen av fredsprisen til Liu Xiaobo i 2011:
"Ingen (i komiteen) var i tvil om at dette var et forsøk på å forhindre en fredspris til en dissident", skriver Lundestad og konkluderer med at "Ingen kunne være overrasket over at UD og næringslivet hadde slikt synspunkter, men aldri før i min tid hadde et medlem av regjeringen så direkte fremført slike synspunkter overfor komiteen".
For å si det forsiktig: En slikt forsøk på regjeringspress mot Nobelkomiteen er dypt problematisk.
Les også:
- Jagland er vraket. Det er bare å vente på gratulasjonene fra Kina.
Robust selvbilde
Geir Lundestads selvbilde er usevanlig robust. Det må til for å skrive en bok som denne. Den er jo befolket med mennesker hvis svakheter forfatteren elsker å karakterisere. Det kan virke som om sekretæren er blitt et nummer for stor for sin komité.
En slik grunntone kan fort bli en bumerang som rammer avsenderen.
Det opplevde Lundestad da han like før fjorårets fredsprisutdeling gikk kraftfullt ut i et intervju her i avisen med sine krav til utvelgelse av mye Nobel-medlemmer. Tidspunktet var sjeldent lite fintfølende, og Lundestad beskriver noen "tunge timer" før han "sendte en beklagelse til Nobelkomiteen".
Nå angrer han: Ikke på uttalelsene, men på beklagelsen. For tidspunktet var riktig, skriver han, fordi intervjuet ville "vakt betydelig mindre interesse" om han hadde ventet.
Ut av sekretærrollen
Men mange av reaksjonene i det politiske miljøet gikk nettopp på at Lundestad gikk ut av sin sekretærrolle. Han ville legge premissene for fremtidens valg av komitémedlemmer. Det irriterte mange.
Egentlig er det synd at denne velutviklede selvbevisstheten ødelegger for Lundestads sak. Det er nemlig en viktig debatt han reiser, men nå har ekssekretæren med offentlig talerett plassert seg selv i veien for nødvendige reformer.
Slik kan det også gå.
Nobel-veteranen har med sin bok satt komitéleder Kaci Kullmann Five i en vanskelig situasjon. Hun skal ivareta en sekretesse i møtet med Lundestads åpenhjertighet. Han beskriver selv den ferske lederen som konfliktsky. Da regner han nok med at Kaci Kullmann Five velger taushet som strategi.
