Kommentar

Spar oss for smålighet, skepsis og skuling

Smittevernet i Norge avhenger av smittevernet i Oslo.

Molde-ordfører Torgeir Dahl (H) er «lite imponert» over koronainnsatsen i Oslo. Nærsynt og smålig, mener Ingeborg Senneset.
  • Ingeborg Senneset
    Ingeborg Senneset
    Journalist

Ny lockdown. Nok en sosial nedstenging. Ny kamp mot å kveles under tiltaksbyrden.

Bare så det er sagt: Selv om pandemien har gitt alvorlige konsekvenser også for meg, er jeg blant de heldige. Jeg har hjemmekontor, men det er fortsatt jobb. Jeg savner de jeg er glad i, men har nære relasjoner. Ikke minst har jeg føtter å gå tur med.

Alle har ikke samme flaks. Bedrifter må nok en gang må permittere ansatte. Kaféer og restauranter må igjen kaste dyre råvarer. Besøk avlyses. Arrangementer kanselleres.

De som har klort seg fast til nå, kan miste taket. Og det er «bare» det økonomiske.

Parallelle pandemier

Smittevernet i Oslo avhenger av dugnad. Og den dugnaden avhenger av støtte. Da hjelper det lite om blikket fra andre byer innebærer et smålig, skulende sukk.

Slik som Moldes ordfører Torgeir Dahl. I VG ga han uttrykk for at han er lei av at vi sliter.

Dahl er ikke den første som har beklaget seg over at situasjonen i hovedstaden indirekte medfører nasjonale tiltak. Men med de himmelropende nærsynte uttalelsene han kom med på søndag, var han for mange den som fikk begeret til å renne over.

Det er helt legitimt å mene de nasjonale tiltakene er slitsomme. Selvsagt er de det.

Men hvilke andre byer i Norge har så mange mennesker, så små leiligheter, så mye importsmitte, så mange som er avhengig av jobber uten hjemmekontor som alternativ, så mange single og aleneboende og så videre, som Oslo?

Det er mange som over tid har kjent på at det er to ulike pandemier i Norge. Én i Oslo og en annen i resten av landet.

Ikke minst at det er to ulike tiltaksvirkeligheter. En hvor mange lever nesten som vanlig, slik professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Tore Wiig, beskriver det:

«I denne andre virkeligheten blir det ramaskrik når tiltakene nærmer seg Oslos i et par dager. I Oslo er de normalen.»

By mot land?

Kanskje er det den vanlige osloskepsisen som farger synet nå også.

Jeg kan kjenne meg igjen i det å ha distriktsbrillene på.

Som veldig mange andre av Oslos borgere, er jeg ikke innfødt, men innflyttet. En bonde i byen, som har vokst opp med å tenke at hovedstaden var et grått betonghull.

Bøndene utenfor byen er mine venner og min familie. De forteller om å se Dagsrevyen og føle de observerer en krigssone. Et fremmed sted, en parallell virkelighet, noe fjernt.

Mange kan ikke forstå eller begripe hvordan det er å leve under lockdown i flere måneder. Noen har prøvd det en ukes tid, kanskje to.

Det er ikke det samme som å vansmekte sosialt, fysisk og økonomisk i måned etter måned. Det vet oslofolk.

Nedstengingens faser går fra mobilisering til apati. Jo lengre tid, jo lenger ut mot det grå, harde, utmattede. Sosial nedstenging over tid drenerer kroppen.

Men ja – det gjør også et i verste fall dødelig virus. Så vi fortsetter.

Vaksinestrategien er ikke ferdig snakket

Flere har tatt til orde for å prioritere folkehelsepolitikk over distriktspolitikk.

Hva som er en rettferdig fordeling av vaksiner, er også et definisjonsspørsmål.

Det er ca. like mange innbyggere i Molde som det er i bydel Stovner, men Molde har fått langt flere vaksiner. Det er altså større fare for smitte og dermed sykdom og død i Stovner enn det er i Molde, men risikoen reduseres ulikt. Gir det mening?

For folk som bor utenfor Oslo, er det knapt mulig å fatte den absurde, parallelle virkeligheten innbyggerne lever i, skriver Ingeborg Senneset.

Lege Wasim Zahid mener kritikken av Oslo er skivebom. At «Oslo trenger hjelp, og at en god måte å hjelpe på er å prioritere byen for vaksinering».

Les hele saken med abonnement