Stiger valutakursen igjen, kan lønnsnedslag komme på dagsordenen

  • Ola Storeng
olastoreng.jpg

Den billige norske kronen gir store inntekter til eierne. Det er kontroversielt, men bedre enn lønnsnedslag

Dette er en kommentar. Kommentarene skrives av Aftenpostens kommentatorer eller fast tilknyttede spaltister. Kommentarene gir uttrykk for skribentens analyser og meninger. Hvis du ønsker å svare på kommentaren, kan du lese hvordan her.

Hovedutfordringen for ledelsen i LO i årets lønnsoppgjør er ikke å presse arbeidsgiverne mest mulig – men å selge moderasjon til sine medlemmer.

Før møtet i LOs representantskap tirsdag murret noen fordi lønnsveksten i fjor var mager etter norske forhold.

Mer om TBUs nye rappport om lønnsveksten:

Les også

Sjekk lønnsvinnerne og -taperne i 2015

Men slik blir det nok i flere år fremover. Det kan snarere bli verre.

Det vet LOs ledelse. Mandag kveld så det ut til at LOs sekretariat ville greie å legge frem en enstemmig innstilling til kravene under vårens oppgjør.

Det store fallet i valutakursen er en voldsom vitamininnsprøyting for norsk økonomi. Uten kursfallet ville antagelig lønnsnedslag stått på dagsordenen under vårens lønnsoppgjør.

Uten kursfallet ville antagelig lønnsnedslag stått på dagsordenen under vårens lønnsoppgjør.

Norsk økonomi er utsatt for et dobbelt sjokk – lave oljepriser og en skrumpende oljesektor. Det kunne ha krevd et langvarig isbad, med mye høyere arbeidsledighet, for å få ned lønnsnivået sammenlignet med utlandet. Bedrifter som tidligere ikke hadde sjanse mot utenlandske konkurrenter, må nå bli liv laga.

Lærdommen fra Solidaritetsalternativet

Et land er som et stort skip. Det tar lang tid å forandre kursen.

Fra slutten av 1980-tallet brukte Norge et lite tiår på gjenopprette konkurranseevnen etter at den særnorske lønnsveksten hadde gått for langt. Og veien gikk om seks prosent arbeidsledighet.

Denne gangen har vi oppnådd mer på to år enn på ti år den gangen! Lønnsnivået omregnet til utenlandsk valuta er redusert med drøye 14 prosent på to år, ifølge mandagens rapport fra Teknisk beregningsutvalg for inntektsoppgjørene.

Sentralbanksjef Øystein Olsen sa det slik i forrige uke: " I løpet av kort tid er et tiår med særnorsk kostnadsvekst visket ut".

Målet er det samme som under det såkalte Solidaritetsalternativet på 1990-tallet: Hensynet til arbeidsplassene krever nå at mer av kaken skal gå til bedriftene og eierne.

Målet er det samme som under Solidaritetsalternativet: Hensynet til arbeidsplassene krever nå at mer av kaken skal gå til bedriftene og eierne.

Det nye siden 1990-tallet er at det ikke lenger er noe mål å holde kursen på norske kroner mest mulig stabil. Tvert imot. Norges Bank har aktivt senket rentene for å få valutakursen til å falle. Det har lykkes over all forventning.

Bedre tider er underveis – for noen

Derfor får norske eksportbedrifter nå bedre betalt, regnet i norske kroner. Og utenlandske bedrifters varer og tjenester på det norske markedet blir oftest dyrere – og mindre konkurransedyktige. Både hjemme og ute blir det enklere å konkurrere med utenlandske konkurrenter.

I løpet av de siste dagene er det blitt offentliggjort flere tall som illustrerer dette.

Bedrifter som møter utenlandsk konkurranse, har allerede fått et merkbart løft i sine inntekter Driftsresultatene føk i været i mange bransjer fjor, riktignok fra et ofte svakt utgangspunkt.

Mer om driftsresultatene her:

Les også

2015: Kraftig økt overskudd i mange næringer

Det gjør det i utgangspunktet ikke lettere for LOs ledelse å selge lønnsmoderasjon. Men det virkelig store spørsmålet er hvor lenge vi kan stole på valutakursen. Den er en troløs tjener – som er vanskelig å styre over tid. Et eksempel: Kursen på japanske yen steg i stedet for å synke da sentralbanken i slutten av januar senket styringsrenten under null.

Alle vil alle svakere valutakurs — men det er umulig:

Les også

Ingen kan lenger være sikker på at negative renter ikke kommer til Norge

Hvis – eller når – den norske kronekursen igjen begynner å stige igjen, kommer den virkelige utfordringen.

Da vil vi antagelig trenge lavere lønnsvekst enn i våre konkurrentland – og den er lavere enn på 1990-tallet.

Kan arbeidstagerorganisasjonene i så fall greie å selge det til medlemmene før vi alt har fått vesentlig høyere arbeidsledighet?