Kommentar

Hatprat: Vi skal ikke tåle alt

  • Torstein Hvattum
    Torstein Hvattum
    Kommentator
Aina Landsverk Hagen er i gang med en ny undersøkelse om mediefolk og hatprat.

Selvfølgelig skal vi tåle mishagsytringer Men heller ikke mediefolk aksepterer sjikane og trusler.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Som kommentatorer opplever vi nær sagt daglig kraftfulle tilbakemeldinger på våre meninger i spaltene. Det er bare rett og rimelig. Har du klare meninger, og har en avis som fast talerstol, stiller du deg laglig til for hugg.

Jeg ber ikke om medlidenhet for det. Engasjert respons er i seg selv en drivkraft i jobben jeg er satt til. Men en ny tendens har avtegnet seg, en røffere tone i argumentasjon og ordvalg i kommentarene til egne og kollegers meningsytringer på papir og nett. Det er etablert et ganske så nådeløst debattklima.

Grenseløst yrke

Årsaken til utviklingen er ganske åpenbar. Mine vurderinger er for øvrig sammenfallende med konklusjonene i en undersøkelse som Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) gjennomførte for Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag for snart to år siden: Smarttelefoner, nettpublisering og kommentarfelt har forsterket journalistikkens posisjon som et grenseløst yrke.

Jeg har merket det tydelig de siste 4–5 årene: Skillet mellom arbeidstid og fritid, skillet mellom journalisten som yrkesutøver og privatperson, er i ferd med å bli visket ut. Kommunikasjonskanaler som tekstmeldinger (sms), e-post og sosiale medier blir et stadig viktigere verktøy i formidling av mishagsytringer, sjikane og endog trusler.

AFI's spørreundersøkelse viste at 34 prosent av de spurte journalister, var blitt utsatt for sjikane eller trusler de siste fem årene. For redaktørene var tallet enda høyere: 43 prosent. Færre oppga at de var utsatt for trusler i samme periode, men 20 og 31 prosent for de to gruppene er selvfølgelig uakseptabelt høye tall.

Bak tallmaterialet skjuler seg forstemmende fakta:

Journalister som utsettes for trusler og vold, opplever lunken støtte fra kolleger og ledelse. Få saker ender med anmeldelse . Av saker som anmeldes, ender en liten brøkdel med tiltale.

Endrede holdninger

Den to år gamle undersøkelsen formidler holdninger som: «Såpass må vi tåle, vi som henger ut andre», underforstått, det er pinglete å forfølge trakassering og trusler.

Er den beskrivelsen riktig, våger jeg påstanden at mye er skjedd de siste par årene. De fleste redaksjoner, journalister og redaksjonell ledelse, er blitt mer bevisst sitt ansvar for å slå alarm når sjikane og trusler forekommer. Det er bra. At vi stimulerer til debatt, skal ikke senke terskelen for hva som er akseptable angrep på vår rolle og våre meninger.

LES OGSÅ:

Les også

Ny undersøkelse: Netthets er et stort demokratisk problem

Jeg er glad for at riksadvokat Tor-Aksel Busch nok en gang har valgt å fremheve etterforskning av trusler mot journalister som et prioritert område. I et rundskriv til landets politidistrikter tidligere i år gjør han det klart avisene selv må ta belastningen med å anmelde og kreve påtale når journalister utsettes for sjikane og trusler.

Et klart og viktig signal fra landets øverste påtalemyndighet.

Les også

    Les mer om

    1. Kultur