Kommentar

Sivilisasjonens grensevakter

  • Einar Lie

Rollen som finansminister er den diametralt motsatte av den evige opposisjonsrollen Frp har sittet i, skriver Einar Lie. Her Per Sandbert, Siv Jensen og Per Arne Olsen. Foto: Stian Lysberg Solum/NTB scanpix

Det er ikke sikkert at en forsiktig høyremann som alltid har helligholdt handlingsregelen, vil bli en bedre finansminister enn en upolert Frp’er.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Da jeg arbeidet med en bok om Finansdepartementets historie for snart 20 år siden, husker jeg et internt notat jeg fant i arkivet, skrevet med litt, men bare litt, humor av en sentral embetsmann. Det het "The white man’s burden", etter Rudyard Kiplings omdiskuterte dikt, der den engelske forfatteren forklarte at koloniherrens oppgave var å bringe kunnskap og orden til mindre siviliserte områder.

Notatet beskrev Finansdepartementet som vår tids sivilisasjon. Utenfor lå jungelen, som strakte seg helt inn i regjering og storting. For sivilisasjonen var den viktigste oppgaven å lage gjerder – regler og prinsipper – som gjorde at de ville dyrene i jungelen opptrådte mer forutsigbart og kanskje ble litt tammere med årene.

Handlingsregelen

Jeg kom til å tenke på sivilisasjonen, gjerdene og jungelen da jeg for noen dager siden leste noen refleksjoner om hvem som burde og ikke burde bli finansminister i en ny, borgerlig regjering. Mange er redd for en ny finansminister som vil rive vår tids viktigste gjerde, nemlig handlingsregelen. Frykten er personifisert ved Siv Jensen, som det er vanskelig å nekte en slik posisjon hvis hun selv setter mye inn på å få den.

Samtidig er mye av spenningen ved regjeringssammensetningen rettet nettopp mot finansministerposten. Utenriksministeren har tradisjonelt vært ettertraktet og opphøyd; men det er liten uenighet om hovedlinjene på dette området. Justis— og helseministerpostene er naturligvis viktige. Men oppgavene her er krevende og vil gi like mye en følelse av avmakt som makt for dem som tar dem på seg. Innflytelsen som tradisjonelt har ligget i finansministerposten, er imidlertid ikke noen mindre i dag enn tidligere. I tillegg er det altså stor politisk uenighet både om prioriteringer i finanspolitikken og hvilke rammer denne skal ha.

Mange potensielle statsministre har tidligere vurdert hvordan en indre opposisjon mot finanspolitiske hovedprinsipper skal håndteres. Løsningene kan belyses gjennom to ytterpunkter. Det første ble definert i 1947, etter at regjeringen Gerhardsen opplevde at partiets egen stortingsgruppe satte gjennom et landbruksoppgjør regjeringen selv mente var for dyrt. En forgrunnsfigur i dette var Olav Meisdalshagen, som var en hovedmann i en radikal distriktsopposisjon innad i partiet i både utenrikspolitikken og den økonomiske politikken.

Einar Lie, professor, Universitetet i Oslo

Få måneder etter landbruksoppgjøret ble Meisdalshagen utnevnt til finansminister. Nå møtte han det alle finansministre opplever, et sterkt press fra statsråder og partigrupper for å skyve gjennom saker som i sum gikk opp i kjempebeløp. Meisdalshagen beskyttet noen områder, som boligpolitikken, men ønsket ikke å bli stående som en svak finansminister. Noen stor økonomisk-politisk tenker ble han aldri. Men han sto gjennom fem år i spissen for en nokså restriktiv budsjettpolitikk. Han var tøff og politisk dreven, og i tillegg slapp han, i motsetning til sin forgjenger, å bli motarbeidet av en sterk indre opposisjon.Det andre ytterpunktet finner vi hos Petter Jakob Bjerve (1960-63) og Ole Myrvoll (1965-71). Begge er eksempler på å la sivilisasjonens edleste menn vokte dets yttergrenser. Bjerve var direktør i Statistisk sentralbyrå, faglig sterk, og urokkelig i budsjettspørsmål. En frustrert Gerhardsen støttet ham alltid innad, men den manglende evnen til å akseptere små finansielle nederlag for å oppnå større politiske seire, gjorde at Bjerves politiske karrière ble nokså kort.

Venstremannen Myrvoll satt i Per Bortens (Sp) koalisjonsregjering fra Høyre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Partiene ønsket i prinsippet lavere vekst i offentlige utgifter. Men de gjennomførte det stikk motsatte. Ikke gjennom et overlagt linjevalg, men fordi hvert budsjettoppgjør ble mye dyrere enn regjeringen hadde tenkt seg på forhånd, etter at alle hadde forsynt seg gjennom endeløse forhandlinger.

Midt i det hele satt en bedrøvet Ole Myrvoll. Han var professor i økonomi, en god og vennlig mann uten politisk erfaring, fra et lite kravstort parti. KrFs Egil Aarvik, statsråd i den samme regjeringen, skrev senere at Myrvoll hadde "alle de gode egenskapene som skulle til" for å bli en god finansminister. "Men kanskje manglet han noen av de dårlige." Det er godt sagt. Men i tillegg manglet han forankring og støtte i de miljøene som sto hardest på for økt pengebruk.

De to seneste finansministrene, Kristin Halvorsen og Sigbjørn Johnsen, lå nok i utgangspunktet mot hvert sitt ytterpunkt mellom en ansvarliggjøring av en potensiell opposisjon (Halvorsen) og å bruke en av sivilisasjonens fremste menn på denne utsatte posten (Johnsen).

Men for begges del må det nevnes at de har sittet i en periode der det har vært et enormt stort finanspolitisk rom. Fra internasjonal økonomi har vi først hatt lave inflasjonsimpulser, siden økonomisk krise, mens verdien på vår desidert viktigste eksportartikkel har gått kraftig opp. På kort sikt har dette vært en lykke. Men lykken vil ikke vare evig. En ny regjering som tenker å sitte litt, vil oppleve utfordringer som minner om de tradisjonelle.

I denne situasjonen er det grunn til å tro at en Siv Jensen vil være bedre til å vokte sivilisasjonen grenser enn en forsiktig høyremann med naturlige anlegg for bekymring. Det er selvfølgelig mulig at hun kan innta maktbastionen uten å bli preget av den. Men det er vanskelig å tro at det kan gå slik.

Det motsatte av opposisjon

Rollen som finansminister er den diametralt motsatte av den evige opposisjonsrollen Frp har sittet i. Utrygt plassert innenfor de tykke granittmurene i Finansdepartementet vil krav om enerom for alle, bompengefri veiutbygging, fergefri forbindelse over alle våre dype fjorder og fikse finansieringsløsninger for offentlige prosjekter se helt annerledes ut enn i et opposisjonspartis programarbeid. Også en Jensen vil lure på hvordan dette skal gå opp, hvordan kravene kan håndteres.

Da vil hun vil vende seg mot sivilisasjonens tjenere, og få gode råd om hvordan verdens villskap skal møtes. Og hun vil være i en mye bedre posisjon til å følge rådene enn en Jan Tore Sanner (H) eller Knut Arild Hareide (KrF), som ville møtt kravstore Frp-ere utenfor portene.

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. KRONIKK
    Publisert:

    Da statssekretæren var på gråten under regjeringsskiftet | Kjetil Lund

  2. POLITIKK
    Publisert:

    Støre åpner for å pøse flere oljemilliarder inn i norsk økonomi

  3. POLITIKK
    Publisert:

    Opposisjonspolitiker Siv Jensen regnet annerledes enn finansminister Siv Jensen

  4. KOMMENTAR
    Publisert:

    Det er kamp om misnøyens trone

  5. KOMMENTAR
    Publisert:

    Høyre ligner stadig mer på et moderne sosialdemokratisk parti

  6. POLITIKK
    Publisert:

    Nå kommer «koronabudsjettet»: Bråk om kommuneøkonomi i vente