Høyre må gjenopplive omsorgen for milliardene | Trine Eilertsen

Erna Solberg gikk til topps fordi hun vannet ut den klassiske høyrepolitikken. Ettermælet hennes vil preges av evnen til å finne tilbake til den.

Hun nevnte ikke sine politiske motstandere med ett ord. Det ble med noen vage henvisninger til venstresiden. Og hvorfor skulle hun det? Akkurat nå, når Høyre-lederen holder sin landsmøtetale til delegatene på Gardermoen, finnes det ingen trussel mot statsminister Erna Solberg fra den andre siden av den politiske midtstreken. Høyre-lederens problemer har det med å komme fra innsiden av partiet, som med #metoo og Olemic Thommessen-saken, eller samarbeidet, som med Sylvi Listhaug. Erna Solberg er blitt en historisk høyreleder. Hun kan i disse dager nyte at Høyre på stadig flere meningsmålinger troner som landets største parti. Når historien om Solbergs epoke skal skrives, vil den handle om fraværet av høyrepolitikk i den andre høyrebølgen, men også om behovet for å finne tilbake til den.

Er det mulig å fremstå som et genuint konservativt parti i et land med en bugnende oljeformue? Tja, det er i hvert fall ikke helt lett. Nøysomheten, som regnes som en klassisk konservativ dyd, er helt borte. Budsjettene eser og oljepengene glatter ut alt som kunne blitt en hump på den politiske veien. Prioriteringene blir mer symbolske enn reelle og vonde, sammenlignet med alt vi har sett i andre land. Tilsynelatende enkle dereguleringer, som åpning for søndagsåpne butikker, blir ingenting av. Men det gjør liksom ingenting. Det var jo ikke drømmen om å få være et lysende ideologisk fyrtårn som motiverte Erna Solberg inn i politikken.