Kommentar

Når debatt blir drapsmotiv

  • Harald Stanghelle
    Kommentator

Dette dreier seg om retten til å ytre seg, gjerne kontroversielt og støtende, uten å risikere å få en kniv i ryggen eller et skudd i hjertet, skriver Harald Stanghelle etter drapsforsøket på Lars Hedegaard NTB scanpix

Det er blitt farligere å ytre seg i de nordiske land. Vi ser en utvikling som inviterer til en selvsensur som kan sette oss flere tiår tilbake.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Attentatet mot den 70 år gamle danske forfatteren og debattanten Lars Hedegaard passer inn i et like farlig som deprimerende mønster: Meninger og ytringer som av noen defineres som upassende, møtes med vold og trusler. Hensikten er åpenbar. Kritikere skal skremmes til taushet, meningsmotstandere i verste fall likvideres.

Her i Norge kan vi i dag se tilbake på attentatet mot William Nygaard i 1993 som en slags fremtidspeker. For det er ingen tvil om at dette drapsforsøket ble utløst fordi Aschehoug-sjefen utga Salman Rushdies omstridte bok Sataniske vers . Det var i kraft av å forvalte frie ytringer at Nygaard nesten mistet livet.

Ny virkelighet

Siden har vi sett det gang på gang: Den danske avisen Jyllands-Posten har vært et konstant terrormål siden avisen offentliggjorde de nå så berømte karikaturtegningene av profeten Muhammed. Kurt Westergaard, den mest profilerte av tegnerne, er angrepet og nesten drept. Det samme er den svenske tegneren Lars Vilks for sin spesielle tegning av religionsstifteren. Og her i Norge er det bare få måneder siden to journalister ble truet etter å ha drevet med seriøs og avslørende journalistikk om ekstremistgruppen Profetens Umma.

Harald Stanghelle Signe Dons

Det er bare tilfeldigheter som gjør at ikke liv er gått tapt i denne nye nordiske virkeligheten. Og dessverre er det ingenting som tyder på at alle disse ytringstruslene vil gå over. Snarere er det tegn som tyder på at det vil bli flere av dem. Derfor ser vi også hvordan dette påvirker oss.

Pleie fanatismen

De siste tiårene har vi kikket ut gjennom et liberalt tidsvindu. Systematisk har tabuer falt og åpenheten blitt forsterket. Knapt noe har vært så hellig at det ikke kunne fleipes med, enten dette noe har hatt form som religion, kongehus eller seksualitet. Denne utviklingen har nok forført mange av oss til å tro at denne åpenheten ikke kunne reverseres, at den en gang for alle var kommet for å bli.

Nå virker slett ikke dette så sikkert lenger. Vi ser at det popper opp ekstremistgrupper som ikke har nok med å pleie sin egen fanatisme. De vil også være normdannende for resten av samfunnet.

Ingen kniv i ryggen

Dette dreier seg ikke om man liker Lars Hedegaards meninger eller tar avstand fra dem. Det dreier seg heller ikke om hva som er god offentlig folkeskikk eller hvordan respekt for andres tro defineres. Og det har ingenting å gjøre med hvilket debattnivå den enkelte av oss finner akseptabelt.

Det som nå skjer dreier seg om alt annet enn dette: Det dreier seg om retten til å ytre seg, gjerne kontroversielt og støtende, uten å risikere å få en kniv i ryggen eller et skudd i hjertet. Derfor må dette heller ikke bli en avsporet debatt om ytringsfundamentalisme, men snarere en samtale om verdien av at det trekkes noen absolutte grenser for at et demokratisk samfunn skal fortjene navnet. En av disse grensene er retten til ikke å bli drept for sine meningers skyld.

Kneblingsforsøk

Det er enormt stor forskjell på de ytringene som trues. Det er også stor forskjell på truslene. Felles for dem er imidlertid at de åpenbart kommer fra miljøer som hyller vold som politisk-religiøst virkemiddel. Like felles er ønsket om å skremme til taushet.

Vi vet ikke helt hvor dette ender, men vi vet nok til å være på vakt mot en utvikling som nesten umerkelig, og over tid, uthuler den åpenhet det har tatt lang, lang tid å uvikle.

Høyesterett har problematisert dette i en viktig dom fra 2002. Saken gjaldt trusler mot to VG-journalister fra et kriminelt miljø her i Oslo. Og nettopp trusler mot journalister har en annen dimensjon enn trusler generelt, slår vårt lands øverste domstol fast. Rikets fremste dommere drøfter i domspremissene hva som gjør enkelte grupper mer utsatt enn andre, og skriver at når journalister trues er det pressens virksomhet som forsøkes påvirket, og kanskje endatil kneblet. Derfor skjerpes straffen når journalister er ofre.

En kjede må brytes

Slik settes den enkelte trussel inn i en større sammenheng. Der hører den også hjemme. Det gjør også et attentat mot en samfunnsdebattant hvis eneste synd er spissformulert og til tider usaklig deltagelse i en offentlig debatt.

Det er ennå mye vi ikke vet om angrepet på Lars Hedegaard utenfor hjemmet hans på Frederiksberg. Men vi vet mer enn nok til å forstå hva det egentlig handler om. Det handler om en kjede av trusler mot ytringer som hates. En kjede som må brytes før den strammes så hardt at vi blir et samfunn som sakte, men sikkert kommer til å oppleve et innskrenket ytringsrom.

Da kan vi plutselig en dag våkne opp til et samfunn der det liberale tidsvinduet er lukket igjen.

Illustrasjon: Inge Grødum

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Torbjørn Røe Isaksen vil ha en ny ytringsfrihetskommisjon. Men er det flere ord vi trenger?

  2. KOMMENTAR

    Vi må ikke akseptere utskjelling, stempling, motivjakt og rendyrket hat. Vi må si: Forlat dem ikke, for de vet hva de gjør.

  3. KOMMENTAR

    Det er dristig å gå inn til bøllene i Sikkerhetsrådet. Men for Norge er det riktig.

  4. MENINGER

    Kommentar: Den tause ytringsministeren

  5. KOMMENTAR

    Frp-politikeren orker ikke flere meldinger som ber henne «brenne i helvete». Hun er ikke alene.

  6. KOMMENTAR

    Det sutres ikke i Nord-Norge! Det oser ekte forbannelse og dyp mistillit