Kommentar

Kritikken er kulturens luft | Knut Olav Åmås

  • Knut Olav Åmås, spaltist

Vi trenger noen som kan finne frem til det som er virkelig godt og avgjørende viktig, som kan rydde og sortere litt i et enormt tilbud av godt, middelmådig og dårlig, strekker noen linjer og hjelper oss å forstå litt mer av mylderet av uttrykk og ytringer, skriver Knut Olav Åmås. Foto: Kallestad, Gorm / NTB scanpix

Vi drukner i kunst og kultur hvis vi ikke har noen som forklarer hvorfor noe er godt eller dårlig, viktig eller uviktig.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er et stort problem når kulturtilbudet vokser og de kritiske vurderingene av det blir færre. Da forstår vi mindre og mindre.

Vi trenger noen som kan finne frem til det som er virkelig godt og avgjørende viktig, som kan rydde og sortere litt i et enormt tilbud av godt, middelmådig og dårlig, og som ikke minst ser noen sammenhenger, strekker noen linjer og hjelper oss å forstå litt mer av mylderet av uttrykk og ytringer.

Utviklingen går imidlertid i helt feil retning. Det siste drøye tiåret er statlige kulturbudsjetter blitt omtrent doblet i Norge; en unik situasjon i internasjonal sammenheng. Dette begynte med de rødgrønnes Kulturløft. Men noe løft for kritikken, det kvalifiserte mottaksapparatet, har ikke skjedd. Tvert imot. Og da er vi faktisk ille ute, selv om det tar tid før vi oppdager følgene.

Det jeg sier er ment som en kjærlighetserklæring til kritikken, for å styrke den

Vital og bred offentlighet

Å dyrke en vital og bred kritisk offentlighet for kunst og kultur er selve forutsetningen for at vi er et samfunn der ikke alt handler om markedsføring og skryt, kjøp og salg.

Vi trenger ikke bare forbrukerveiledning, men substansielle vurderinger som hjelper oss å se utviklingstrekk og tendenser.

Disse delene av samfunnsdebatten blir merkbart redusert og innskrenket nå, spesielt i de bredeste og største mediene. De fleste medier kutter i budsjettene sine for anmeldelser og eksterne kommentatorer.

Klassekampen har en serie for tiden der de har regnet seg frem til en halvering i antallet anmeldelser (ikke kritikk i andre sjangrer, f eks kommentar og essay) i VG, Dagbladet, Aftenposten, Dagsavisen og Klassekampen. Kritikken av dataspill er blitt helt borte, til tross for at spill er et av de kulturuttrykk som mange unge bruker mest tid på, spill preger dem dypt og bransjen er svært stor.

Som tidligere redaktør vet jeg godt at det er helt nødvendig å gjøre veldig kresne og selektive utvalg av hva man skal gi plass i redigerte medier. Det er viktigere enn noensinne.

Men mange medier, med unntak av enkelte satsingsvillige dags- og ukeaviser, tidsskrifter og nisjemedier, reagerer ikke med å styrke, men svekke og bygge ned kritikken.

Det blir dels forklart med en kraftig forverret medieøkonomi.

Kjøpt og betalt

Resultatet er at stadig større deler av også denne samfunnssamtalen blir dominert av kjøpt og betalt kommunikasjon. Det er naturlig og nødvendig at teatre, forlag og andre aktører oppretter og bruker mange andre kanaler enn det de kan få gjennom journalistikken. Nettopp i en slik situasjon trenger vi den uavhengige kritikken.

Så hva kan gjøres for å styrke den? Målet må være at de store og brede mediene tar større ansvar enn i dag og reverserer nedbyggingen av kritikken.

Det er bare de som til syvende og sist kan ta det ansvaret; stipender og støtteordninger er bare et supplement.

Kritikken må eksistere primært for allmennheten.

Da må kritikken også utvikle seg selv og bli bedre – kommunisere på nye måter og i andre sjangrer enn den enkeltstående artikkelen om en enkeltstående bok, sceneoppsetning, film eller utstilling. Å lage større, samlende oversikter er en god idé, det gjør kulturvirkeligheten litt mindre fragmentert for borgerne.

Kritikken er for allmennheten

Dessuten blir det ofte lærerikt lesestoff ut av det, og kritikken må alltid huske at den skal leses av mange flere enn de som faktisk har tenkt å lese boken eller se filmen. Dagbladet er god på dette for tiden, i tosiders kommentarer om temaer som kunst, arkitektur, sakprosa, film og TV. Aftenposten gir også leserne mer å tenke på når de supplerer enkeltanmeldelser med korte tekster om andre kulturuttrykk med beslektet tema. Men slike grep krever ressurser.

Et viktig poeng for meg har lenge vært at kritikken ikke er til primært for kunstnerne og kulturarbeiderne selv. Ikke for institusjonene og organisasjonene heller.

Klassekampen hadde nylig en intervjurunde med lederne for flere av disse, og de fremhever nesten alle hvor viktig kritikken er som kvalifisert respons til dem selv. Vel og bra, men jeg mener denne virkningen bare kan være en bieffekt. Kritikken må eksistere primært for allmennheten.

Del av journalistikken

Da må en del kritikere også skjerpe måten de formidler på. For kritikken i allmennmediene er en del av journalistikken, ikke en del av akademia eller av kunst- og kulturfeltet selv.

Jeg liker kritikk som prøver å se de etiske og eksistensielle dimensjonene under og rundt nye bøker, filmer og TV-serier. Da setter man kritikken inn i en samfunnskontekst.

Her kommer kritikken ofte til kort, og jeg tror det er en av grunnene til at NRKs nye litteraturprogram Brenners bokhylle fungerer: To oppegående personer med ulike bakgrunner i dybdesamtale med programleder Hans Olav Brenner, der begge gjestene bruker sine vidt forskjellige erfaringer til å snakke om hver sin bok som har vært spesielt viktig for dem.

Serien skaper interesse. Men ikke blant kritikerne, som er misfornøyd med at «amatører» blir invitert til programmet og ikke kritikere. Men det sier nok også noe om hvordan kritikere litt for ofte har problemer med å kommunisere og bli lest.

Jeg har et kritisk poeng til som gjelder kritikerne (og deres oppdragsgivere i mediene):

De er for lite åpne for nye, viktige kulturformer. Jeg har nevnt utraderingen av spillkritikken.

Men kritikken av TV og TV-serier ser også ut til å ha falt med en tredjedel de siste ti år, ifølge Klassekampens opptelling. Det er oppsiktsvekkende, så viktig som TV er som kulturform. Og hvorfor anmelder ikke flere medier serieromanene, som blir lest av hundretusener og vekker så mange vanlige borgeres interesse for å lese? Nei, de er ikke høyverdig litteratur, men de betyr noe for mange, og enhver sjanger kan anmeldes etter egne kriterier.

Trange kår

Det jeg sier er ment som en kjærlighetserklæring til kritikken, for å styrke den. Men det er sannelig ikke lett når oppdragsgiverne gir kritikerne mindre, ikke mer å gjøre, og honorarene i mange medier samtidig har stått stille – på altfor lavt nivå – i årevis.

Det er uverdig og uproft, og fører til at det finnes bare noen håndfuller med heltidskritikere i det ellers privilegerte kultur- og medielandet Norge. De mange som er kritikere på deltid, strever med å ha råd til å bruke den tiden de trenger for å levere noe de kan stå inne for.

Kritikken har faktisk et stort «marked» i dag hvis den når ut og når frem: Et stadig større antall oppegående borgere vil bli opplyst. Kritikken må revitaliseres og bygges ut, fordi den på sitt skarpeste gjør det mulig for oss å gripe og forstå en fragmentert virkelighet.

Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten annenhver uke, og skriver da på egne vegne.


Interessert i flere kommentarer av Knut Olav Åmås? Her finner du noen:

  1. Les også

    Å reise er blitt banalt og slitsomt. Masseturismens suksess ødelegger til og med reisemålene selv | Knut Olav Åmås

  2. Les også

    Høstutstillingen er ikke en skandale. Den er en fest. Et opplevelseskammer | Knut Olav Åmås

  3. Les også

    Først i en krise skjønner du at du lengter etter normaliteten i A4-livet | Knut Olav Åmås

  4. Les også

    Det nye emojikratiet | Knut Olav Åmås

  5. Les også

    De mediefrie møtestedene | Knut Olav Åmås

  6. Les også

    Kritisk for kunsten | Knut Olav Åmås

Les mer om

  1. Kultur
  2. Knut Olav Åmås
  3. Journalistikk
  4. Kunst

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Flere enn før leser kulturkritikk i Aftenposten

  2. KOMMENTAR

    Motstandens mange uttrykk

  3. A-MAGASINET

    «Black Mirror»-skaper Charlie Brooker: – Teknologiselskaper bør ansette flere bekymrede mennesker.

  4. A-MAGASINET

    TV-seriene Black Mirror, The Walking Dead og Outcast har en ting til felles: De viser det vi frykter mest

  5. A-MAGASINET

    Kampen mot skjønnhetsidealet: – Deilig å slippe å spille stereotype fat girl-roller

  6. KULTUR

    «På et tidspunkt i forestillingen vurderte en tilskuer i salen å gripe inn mot det som skjedde på scenen»