Kommentar

Aldri mer 9. april? Per Edgar Kokkvold

  • Per Edgar Kokkvold

Den tyske krysseren Blücher ble senket av kanonene på Oscarsborg festning 9. april 1940. Dette forsinket de tyske okkupasjonsstyrkene, reddet konge og regjering fra død, fangenskap eller ydmykelse og bidro til å forme vårt land for lang tid fremover. Foto: Scanpix

Man hindrer ikke krigen ved å tro blindt på freden.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg har et privilegium – det vil si, jeg har mange privilegier, men jeg har altså også det privilegium å kunne se over til Oscarsborg festning fra mitt skrivebordsvindu.

Oscarsborg på Søndre Kaholmen i Drøbaksundet, knyttet til det mest berømte og omtalte øyeblikk i moderne norsk krigshistorie: Senkingen av den tyske krysseren Blücher 9. april 1940, som forsinket de tyske okkupasjonsstyrkene, reddet konge og regjering fra død, fangenskap eller ydmykelse og bidro til å forme vårt land for lang tid fremover.

Konge og regjering

Det er sagt mye om hvem som sviktet og hvem som sto oppreist da det virkelig gjaldt.

Alle er enige om at kongen var «konge». Derimot har historikere, blant andre professor Tom Kristiansen, etter filmen Kongens nei måttet komme Nygaardsvold-regjeringen til unnsetning, ved å minne om at det faktisk var den som først sa et klart nei til tyskerne. Noe som ikke forringer kong Haakons innsats, men som stiller regjeringen Nygaardsvold i et langt bedre og riktigere lys.

For meg er lærdommen av 9. april 1940 ikke bare at vi må lære av historien, men at vi må lære oss at historien sjelden gjentar seg.

«Filmen fremstiller regjeringen Nygaardsvold som svak, usikker og vaklende. Virkeligheten var annerledes», fastslår professoren. (Aftenposten, 27. september 2016).

Det kan også sies mye – som bare i liten grad blir sagt – om total resignasjon i deler av generalstaben og offiserskorpset, og om ærverdige samfunnsstøtter i og utenfor Stortinget, som var villige til å komme okkupasjonsmakten i møte.

Urovekkende naivitet

Akkurat det får være som det var. Det som først og fremst slår meg med det som skjedde før og etter den tyske invasjonen, er den omfattende forvirringen og urovekkende naiviteten som gjorde at man enten ikke oppfattet nazismens ondskap, eller trodde den kunne bekjempes med ord. Dette bidro utvilsomt til at man heller ikke klarte å fange opp de mange alarmsignalene.

«Nordmennene var nærmest hypnotisert av trusselen fra vest, fra Storbritannia», skriver den franske krigshistorikeren François Kersaudy i boken Kappløpet om Norge. – Hvis det er noe som bekymrer meg mer (enn en tysk invasjon) i øyeblikket, er det heller en eller annen uoverveid aksjon fra våre britiske venner, skrev den norske ambassadøren i London, Eric Colban, den 8. april.

Og da kong Haakon klokken 01.30 den 9. april ble vekket av sin adjutant og underrettet om at Norge var i krig, spurte han: «Med hvem?»

Nøytralitetspolitikken

Selv om det ikke alltid synes slik i ettertid, var det enighet i Norge om nøytralitetspolitikken, og de relativt få millionene som skilte partiene når det gjaldt bevilgninger til forsvaret, ville selvfølgelig ikke ha hindret Hitler fra å invadere Norge.

  • Over 1200 glemte krigshelter ble lansert: Ingen ble dekorert

For meg er lærdommen av 9. april 1940 ikke bare at vi må lære av historien, men at vi må lære oss at historien sjelden gjentar seg.

Mens det på mange måter var alliansene som førte til den første verdenskrig, var det kanskje bare sterke allianser mellom demokratier som kunne ha hindret den andre verdenskrig i å bryte ut.

Fra utsikt til innsikt

Oscarsborg festning er ikke bare noe jeg har utsikt til. Oscarsborg og hendelsene i aprildagene for 77 år siden er også noe man kan få innsikt av – hvis man vil:

  • At vi som nasjon trenger sterke nasjonale samlingsmerker, for at vi ikke skal stå der rådville dersom det igjen kreves spesielle oppofrelser av oss. Derfor var det viktig at våre myndigheter, da Forsvaret forlot Oscarsborg i 2002, etter hvert forsto at man ikke kunne la festningen forfalle, men måtte ta vare på den for ettertiden og allmennheten.
  • At verden forandrer seg også når det gjelder fiendebilder. Oscarsborg ble opprinnelig bygd for å beskytte oss mot svenskene. Men det var tyskere som kom for å ta oss.
  • At man ikke må slutte å stille spørsmål selv om det handler om sikkerhetspolitikk: Kanskje kan Thorvald Stoltenberg og Kåre Willoch ha rett i at det i dag er uklokt av NATO å drive Moskva enda lenger fra oss?
  • At det er ingen motsetning mellom et sterkt forsvar og en sterk fredsvilje.
  • At fedrelandskjærlighet stort sett er en positiv kraft.
  • At det er forskjell på okkupant og okkupert, på aggressiv nasjonalisme og fredelig patriotisme, på tyske okkupasjonssoldater som synger «Deutschland Deutschland über alles» mens «Blücher» går ned og tusen tyske soldater drukner, og norske forsvarere som synger «Ja vi elsker» på vei til skafottet.

En dyster fredshistorie

Vi kan alle ha godt av å lese den britiske krigshistorikeren Michael Howards bok War and the Liberal Conscience, en gjennomgang av den liberale intelligentsiaens fredsteorier gjennom fem hundre år.

Frihandel. Republikk. Demokrati. Sosialisme. Alle skulle de fjerne grunnlaget for krig.

Frihandel ville vise at nasjoner, på tvers av landegrenser, hadde felles interesser når det kom til stykket. Republikken ville fjerne konger, adel og krigsprofitører, og bringe en fornuftens morgen, «a morning of reason», til verden.

Folkestyret skulle fjerne grunnlaget for krig, men folkene viste seg å være enda mer krigerske enn elitene.

«For eksempel ble det», skriver Howard, «stadig vanskeligere å påstå at Hitler-Tyskland bare var holdt oppe av en liten klikk banditter, etter hvert som landet la under seg store deler av Europa, og jøder ble drept i milliontall.»

De fleste har vært mot noen kriger og for andre kriger.

Michael Howards bok ble utgitt i 1978, men man kan utmerket godt tenke seg hva han ville ha sagt om intelligentsiaens naivitet i møte med «den arabiske våren», eller om George W. Bushs «Mission Accomplished»-tale 1. mai 2002, da krigen i virkeligheten begynte for alvor. Bushs krig mot terror har gitt oss både mer krig og mer terror.

Dessuten er det bare rene pasifister som konsekvent har vært mot krig. De fleste har vært mot noen kriger og for andre kriger.

Ikke minst venstreintellektuelle har vært veldig for frigjøringskriger, kriger som bare sjelden har gjort folkene frie.

Freden må skapes

Ofte har det gått fra vondt til verre, hvilket får Howard til å konkludere med at Kant hadde rett da han sa at freden må skapes hver eneste dag: «Men det kanskje selv Kant ikke skjønte, var at dette er en oppgave som må takles på ny hver eneste dag i vårt liv, og at ingen formel, ingen organisasjon og ingen politisk eller sosial revolusjon noen gang kan frigjøre menneskeheten fra denne ubønnhørlige plikt.»

Og vi sikrer i hvert fall ikke freden med en norsk hær som ifølge en militær rapport er uten reell kampkraft og bare i stand til å forsvare én middels norsk kommune. (Aftenposten, 4. april 2017).

kokkvold@online.no
Twitter: @kokkvold

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Krig
  2. Demokrati
  3. Norge
  4. Kommentar
  5. Andre verdenskrig