Kommentar

Skolens seiglivede problemfelt

  • Per Anders Madsen
    Per Anders Madsen
    Tidligere kulturredaktør i Aftenposten
Kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) presenterte nye prosesser for elever og lærere ved skolestart i høst.

Treg materie. Skolen er ikke blitt noen vinnersak for de rødgrønne.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

En av de første dagene i januar 2010 var den nokså ferske kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) invitert til Politisk kvarter i NRK. Statsminister Jens Stoltenberg hadde løftet frem kunnskap og kompetanse som et hovedtema i sin nyttårstale. Det store frafallet i videregående blinket han ut som ett av temaene for de rådslag Regjeringen la opp til kommende år.

NRK ville følge opp. Hva trenger norsk skole?

Halvorsen og hennes meddebattant, Utdanningsforbundets nå avtroppende leder Mimi Bjerkestrand, var nesten rørende enige om svaret: Arbeidsro. Kursjusteringer, ikke vidløftige reformer. Gjenreise læreren som ressursperson og rollemodell.

Det siste har vært en rød tråd i skoledebatten gjennom flere år, men skal lærerne bli virkelige ressurspersoner, må de også profesjonaliseres. Derfor er en ny sertifiseringsordning et hovedtema på Utdanningsforbundets landsmøte som pågår i disse dager.

Ingen vinnersak

Nå er det snart gått tre år siden nyttårsforsettet om arbeidsro. Kristin Halvorsen skal ut i valgkamp for det rødgrønne regjeringsprosjektet, uten at skole er noen vinnersak.

Hvorfor har det gått slik?

Les også

- Studentene øver for lite

Det er grunn til å stille spørsmålet, særlig all den stund Halvorsen hadde rett i diagnosen fra 2010. Som hun selv har sagt det: Altfor mange skolereformer har levd og dødd i triangelet mellom Stortinget-Kunnskapsdepartementet-Utdanningsdirektoratet uten noen gang å nå frem til skolen selv.

Kunnskapsløftet fra 2006 var det tverrpolitisk enighet om. Sterkere satsing på basisferdigheter, tydelige læringsmål og større lokal frihet i utformingen av arbeidsform og metodikk — ingen grunn til å kullkaste slike målsetninger. Samtidig kunne man allerede i 2010 merke en murrende uro hos Kristin Halvorsen over uteblitte resultater på seiglivede problemområder som høyt frafall, svak lærerutdanning og skoleløpets sementering av sosiale forskjeller. Men både da og siden har hun forsikret at vi er på rett vei.

Mer kunnskap

Er vi det? For få dager siden la landets fremste skoleforskere frem resultatene av seks års omfattende forskning om effekten av Kunnskapsløftet. 12 sluttrapporter, 27 underveisrapporter og tre synteserapporter, alt i alt nesten 6000 sider gir et, i beste fall, tvetydig bilde.

Vi vet i hvert fall mer om skolen enn noen gang før. Det er mer oppmerksomhet på hva elevene faktisk lærer, og i snitt presterer de noe bedre i basisfagene enn de gjorde for fem-seks år siden.

Men rapportene viser også at skolen reproduserer sosialt betingede prestasjonsforskjeller. De systematiske forskjellene som preget elevgruppene da de begynte i 8. klasse, består også når de går ut av 10. Og ikke bare det: Reproduksjon av ulikheter og skjevheter skjer både på skoler der læringskultur og pedagogisk praksis er i tråd med Kunnskapsløftets intensjoner, og på skoler som ikke har maktet å innfri disse intensjonene.

Seige trender

Frafallet, særlig på yrkesfag, er ikke gått ned. Det har vært stabilt høyt i over 20 år. Mye tyder på at Kunnskapsløftets brede kurs som gir elevene smakebiter på mye forskjellig, har gitt utviklingen et puff i feil retning. Elevene får for lite spesialisert fagkunnskap.

Kort sagt: Skolens seige trender er enda seigere enn mange tror. I hvert fall er de for seige til at Kristin Halvorsen kan innkassere noen politiske stikk nå ved opptakten til en lang og vanskelig valgkamp.

Et av de viktigste målene for norsk skolepolitikk er at skolen skal gi elevene like muligheter, en felles bunnplanke for senere utdannings- og yrkesvalg. Da vil ikke en kunnskapsminister fra likhets- og rettferdighetspartiet SV ustraffet sitte med ansvaret for en skole som vedlikeholder, kanskje også forsterker forskjellene mellom elevene.

På samme måte med det høye frafallet. Det er i årevis blitt løftet frem som et betydelig samfunnsproblem. Ungdom som dropper ut, gjenfinnes ofte på trygde- og ledighetsstatistikkene noen år senere, uansett om det skyldes skoleløpet eller en annen, bakenforliggende årsak.

I fjor sommer prøvde Halvorsen å justere kursen på grunnlag av en tilstandsrapport fra Utdanningsdirektoratet som dokumenterte hvordan yrkesfagene var som en åpen kran. Men resultatene er uteblitt.

Politisk tyngdekraft

Er det urettferdig å gi Halvorsen ansvaret? Det tar 20 år før man kan se resultater av skolereformer, heter det. Forhastede endringer blir slag i luften, i verste fall kontraproduktive fordi man risikerer å motarbeide tiltak som ble satt inn mot andre svakheter dokumentert i en tidligere evalueringsrunde.

Men politikkens tyngdekraft er nådeløs. Politikere må ha resultater. «Vent og se» er ikke noe gangbart svar i lengden.

Henger etter

La meg ta et tredje og siste eksempel: lærerutdanning og matematikkunnskaper.

Også dette er en gjenganger. Ikke bare elevene er svake i matte, lærerne er det også. Dette har Halvorsen prøvd å gripe fatt i gjennom endringer i allmennlærerutdanningen.

Oppslagene i forrige uke om at strykprosentene i matematikk ved lærerhøyskolene er høyere enn noen gang, var det siste kunnskapsministeren trengte. Dagen etter varslet hun strakstiltak fordi nivået er «urovekkende lavt».

Strakstiltak for å møte et problem som har vært kjent i årevis? Det var neppe noen vei utenom, men for mitt indre øye dukker det opp et bilde av en statsråd hengende på slep etter skolens seige trender, ikke en som makter å snu dem.

Les også

  1. Store klasser gir dårlig læringsmiljø

  2. Råd fra Finland: - Dropp nasjonale prøver

  3. Lager intensivkurs i matte

Les mer om

  1. Kultur