Aftenposten 24. mars presenterte litt av et dilemma: Oslo må velge mellom å kutte noe av kolonihagene eller kutte i planlagte sykkelstier. For noen er dette et nærmest umulig valg mellom to goder. I realiteten burde valget være enkelt: Prioriter sykkelstiene. De forbedrer miljøet, fremmer helse, forhindrer ulykker og reduserer bilkøene.
Hva så med kolonihagene? De øker boligprisene – og representerer velferd kun for noen privilegerte få. Konsekvensene av å ha hytter i sentrum i en hovedstad med skyhøye tomtepriser, er at småbarnsforeldre får mindre tid til barna sine. Hvis du synes den sammenhengen var noe drøy, kan jeg bare si: Følg med, her kommer resonnementet.
Tomtemangel i sentrum
Det koster like mye å bygge et rekkehus på 140 kvadratmeter på Gaustad som i Larvik. Når boligprisene likevel er himmelropende forskjellige, skyldes det prisene på tomtene. I utgangspunktet virker dette kanskje snodig, ettersom vi ikke har mangel på tomter i Norge. Det er bare å se ut av vinduet når du flyr fra Oslo til Bergen.
Men det vi har mangel på, er tomter i sentrum. Grunnen er selvsagt geometrisk. Sentrum er begrenset i to dimensjoner – og her i nord også i tre dimensjoner. Vi kan ikke bygge høyt uten lange skygger.
Årsaken er kunnskapsøkonomien
Men hvorfor er etterspørselen etter sentrale tomter så høy? Svaret er knyttet til kunnskapsøkonomien. Historisk har vi i Norge levd av fisk, landbruk og skogbruk. For ikke å si aluminium og olje. I dag lever vi også av å produsere kunnskap, og i kunnskapsøkonomiens tidsalder er spørsmålet hvor og hvordan ideer genereres, stordriftsfordeler utnyttes og nettverkseffekter skapes.
Alle tre innebærer at det er gunstig å plassere Gunn og Christine nær hverandre. Muligens høres det paradoksalt ut at software-ingeniører må jobbe to meter fra hverandre når de kunne ha jobbet tusen kilometer fra hverandre. Men ved å se på boligprisene, skjønner vi at de foretrekker det. De sier at det er slik ideer oppstår. Inntil avatarer fungerer, vil folk i kunnskapsøkonomien arbeide fysisk nær hverandre. De aksepterer å stange i køer om morgenen for å komme inn til kolleger.
Samfunnet må velge
Men pendlingen liker de ikke. Derfor oppstår det ønsker om enten å plassere mange boliger sentralt (tett og høyt) eller å fremskaffe hurtige transportformer (lyntog). Hvis vi velger bort begge, blir det dyrt å bo sentralt. Når det da er kø på veiene til sentrum, blir det kø på visningene i sentrum.
Det avspeiler seg i høye tomtekostnader. Det innebærer at noen unge programmerere som jobber i Nydalen, vil måtte bo i Drammen i stedet for på Gaustad. Da bruker de én time mer på toget – og det betyr én time mindre med barna.
Samfunnet må velge. Det er fristende å posere med gode meninger og være for urbant landbruk, hytter i sentrum, lav fortettingsgrad og sykkelstier. Nå hamrer småbarnsforeldre med slitne hender på byporten, og skal vi slippe dem inn, må det fristilles sentrale, byggeklare tomter. Kolonihagene kan være et sted å starte, for ikke å si et sted å slutte.
Og her kan du lese et par saker om hvor hyggelig det kan være i kolonihagene - for de få heldige som har fått tak i en slik idyll: