Kommentar

På en søndag: Redningsmannen som ble værende | Einar Lie

  • Einar Lie

Bankkrise i Norge. Redegjørelse for regjeringens tiltakspakke for bankvesenet i Stortinget den 17. oktober 1991. Topper i stat og næringsliv er tilhørere på Stortingets galleri. Foran en meget betenkt sentralbanksjef Hermod Skånland. Bak ham styreformann Per Ditlev-Simonsen i Kreditkassen og styreleder Tormod Hermansen i Statens Banksikringsfond. Foto: Holm, Morten

Vi er på vei inn mot en 25-årsdag ingen kommer til å feire. Det er i disse dager et kvart århundre siden den norske bankkrisen preget politiske debatter og avisenes førstesider.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

For konjunkturer, verdier og bankaksjonærer var 1991 et definitivt bunnpunkt. For politikken og byråkratienes klarhet og handlingsevne var året derimot et minneverdig høydepunkt, som vi i dag kan se tilbake på med et visst vemod.

For første gang siden 1920-tallet sto myndighetene overfor et fullstendig sammenbrudd i finansnæringen. I Stortinget 17. oktober 1991 holdt den unge finansministeren Sigbjørn Johnsen (Ap) et oppgjør med fortidens feil, og med bankene og deres lettsindighet, hvoretter han pekte ut veier fremover. Tett oppunder jul ble aksjene i Kreditkassen og Fokus Bank, landets andre og tredje største bank, nedskrevet til null.

Året etter fulgte den største, DnB. Og dette var bare toppen av tapsfjellet.

Einar Lie, professor i økonomisk historie. Foto: Olav Olsen

Kapitalisme på norsk

Den norske bankkrisen ble raskt løst. Bankene var hele tiden i full drift, og skadevirkninger for de oppgaver finansnæringen har i et moderne samfunn, var begrensede og kortvarige.

Den norske og nordiske kriseløsningen har også av andre grunner høstet anerkjennelse, delvis beundring, internasjonalt.

I det sosialdemokratiske Norge ble kapitalismens reneste prinsipper satt i virksomhet. Statlig kapital ble raskt tilført der eksisterende egenkapital var tapt, men først etter at den private kapitalen var skrevet ned med tilsvarende beløp.

Der all kapital var tapt, ble de eksisterende eierne «nullet», som med Kreditkassen, DnB og Fokus Bank. Stortingsrepresentanter fra Høyre og Frp protesterte og argumenterte for at de eksisterende eierne burde få beholde i alle fall en symbolsk verdi. Men regjeringen og Finansdepartementet var ubønnhørlige: Fellesskapets midler skulle ikke supplere, men erstatte risikokapitalen som nå var tapt. Og det skulle ikke stå igjen noen restverdier som symboliserte noe annet.

Ser vi til andre land, kanskje tydeligst USA, finner vi andre løsninger. Her har tidvis store mengder kapital blitt tilført under kriser, uten at statens penger fullt ut har fortrengt tidligere eierkapital.

Denne sjenerøsiteten med offentlige midler, som blant andre kritikere av samrøret mellom Washington og Wall Street har fått med seg, skyldes selvsagt ikke at man i USA har mindre forståelse for kapitalismens prinsipper enn vi har i Norge og Norden.

Forskjellen skyldes at man i USA ser med langt større skepsis på statlige inngrep og offentlig eierskap som følger med den norske modellen for kriseløsninger. Den norske statspragmatismen ga rett og slett en råere og mer genuin kapitalisme når banktapene kom veltende.

En varig redning

Men alt var ikke perfekt. Problemet var at staten etablerte seg gjennom krisen som varig storeier i banksektoren.

Jeg mener ikke her å argumentere prinsipielt mot et statlig eierskap. Men i en vellykket redningsoperasjon bør ikke redningsselskapet permanent bli sittende med verdiene det har reddet. En økning av statens eierskap – for eksempel ved å bli varig stor bankeier – bør diskuteres og vedtas åpent som en del av en næringspolitisk strategi, ikke følge som en indirekte konsekvens av en kriseløsning.

Allerede kort etter redningsaksjonene markerte toneangivende politikere at de neppe ville selge seg ut av de største bankene av frykt for at utenlandske banker skulle overta dem. Politikken ble i 1998 befestet da Storebrand og Kreditkassen ville slå seg sammen. Forsøket ble torpedert av Kjell Inge Røkke og Jens P. Heyerdahl, som fortalte at de var skeptisk til det store statlige bankeierskapet.

Torpederingen ga neppe ønsket resultat. Kreditkassen ble i stedet solgt til svenske Nordea. Etter dette var det ikke lenger noen tvil i de politiske miljøene om at staten måtte bli værende i DnB for å sikre et nasjonalt eierskap til vår siste storbank.

Amerikanske tilstander

Mellom 1991 og i dag ligger finanskrisen fra 2008. Den slo lite ut i Norge; men vi fikk nye virkemidler som skulle tre i kraft hvis problemene ble virkelig store.

En del av kapitalinnskuddene fra staten kunne nå komme som en form for såkalt hybrid kapital, en form for lån som kunne tilbakebetales og ikke ga staten fulle rettigheter som aksjonær. Dette innebar at den bejublede «renskårne» egenkapitalløsningen fra 1991 var vannet ut.

Nå var det mindre fare for store banktap enn sist. Lovforslaget viste i tillegg til internasjonal praksis. Men også andre forhold spilte nok inn.

Siden forrige krise hadde man sett at staten ikke gikk ut av en eierposisjon som var ment å være midlertidig. I styringssystemet lå det en frykt for at staten ikke ville greie å trekke seg tilbake hvis den ble sittende med store aksjeposter etter nye redningsoperasjoner.

Og statspragmatismen fra 1991 forutsetter nettopp at statens eierskap brukes som et pragmatisk virkemiddel – at ikke et situasjonsbestemt eierskap friksjonsfritt glir over i et eierskap som så gis en annen, prinsipiell begrunnelse.

Fremtidens kriseløsning

Det statlige eierskapet til DnB er lagt inn i de samme rammer som statens øvrige børsnoterte eierskap.

Det interessante spørsmålet er naturligvis hva som vil skje den dagen de store norske bankene igjen havner i en dyp krise.

Ikke bare i 1991/92, men i alle tidligere kriser er staten kommet inn der de private eierne har spilt fallitt. Med moralsk kraft – som det ikke lå så rent lite av i Sigbjørn Johnsens tale – har styrer og eiere blitt kritisert for ikke å ha sikret sine og samfunnets verdier.

Et moralsk oppgjør er gått foran det økonomiske. I tillegg har man alltid forsøkt å få inn ny privat kapital, før staten kommer inn som siste mulige eier.
Men nå er altså staten vår desidert største bankeier. Ved en krise må derfor staten nulle statens verdier.

Teknisk og formelt er ikke dette noe problem. Men det moralske oppgjøret og den politiske og samfunnsmessig håndteringen er det vanskeligere å se for seg.

Når staten nuller staten

Kanskje kunne vi fått en Siv Jensen, som med alvorspreg og enda lavere stemmeleie enn vanlig, forklarte fra Stortingets talerstol at styrene og de eksisterende eierne hadde sviktet kapitalt og deres verdier måtte settes i null, mens Monica Mæland som representant for den største eieren satt fremst i salen og fingret nervøst med kulepennen sin med et plaget uttrykk i ansiktet.

Og kanskje ville hun lyst litt opp når Jensen kom til konklusjonen, om at staten og Mæland blir ny eneaksjonær etter at statens og de private aksjonærenes verdier nå var avskrevet fullstendig.

Er vi heldige, slipper vi å finne det ut med det første. Dagens lille jubileum markerer uansett den foreløpige slutten på en epoke da finansministrene med trygg patos kunne plassere ansvar for fallitter hos styrer og private eiere, og presentere staten og fellesskapet som situasjonens redningsmenn.


Tidligere artikler av Einar Lie

Les også

Tidvis absurd bilde av norsk økonomisk utvikling | Einar Lie

Les også

På en søndag: Innovasjon Norges veivalg fra fortiden | Einar Lie

Les også

Det kan komme til å gå varmt for seg i klimapolitikken| Einar Lie

Les også

Oslos boligpolitikk er en ulikhetsmaskin | Einar Lie

Les også

Krigen som skulle gjøre slutt på alle kriger | Einar Lie

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kapital
  2. Bank
  3. Finansdepartementet
  4. Politikk

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR
    Publisert:

    Hvorfor vi ikke kan stole på bankene

  2. KOMMENTAR
    Publisert:

    Hvordan Folketrygdfondet ble en sparegris som ingen vil røre

  3. DEBATT
    Publisert:

    Koronakrisen er også en krise for norsk eierskap. Fjern formuesskatten på arbeidende kapital.

  4. KOMMENTAR
    Publisert:

    Mennesker trenger milliarder | Kristin Clemet

  5. POLITIKK
    Publisert:

    NHO: – Forventer betydelig kutt i formuesskatten

  6. ØKONOMI
    Publisert:

    Nordmenn har aldri vært rikere, men få investerer i aksjer. Det vil børsdirektøren gjøre noe med.