EØS-minister Vidar Helgesen tvitret onsdag at det er nytt at sikkerhetspolitikk overfor vårt største naboland utformes rundt et bord vi ikke sitter ved.

Det har han selvsagt rett i, særlig fordi Norge også har stilt seg slik at vår handlefrihet i forhold til EU er sterkt begrenset. Vi er totredjedels medlem og integrert i det indre markedet. Det vil se merkelig ut om vi i en slik situasjon førte en helt annen politikk overfor Russland, EUs viktige handelspartner, enn våre nære allierte.

I tillegg har ikke Norge noen tradisjon for å innføre bilaterale tiltak.

Har en pris

Men når EU, med Norge på gangen, leder an i å definere vårt forhold til Russland viser det at å stå utenfor EU har en pris. Den har det norske folket med åpne øyne vært villig til å betale. Det gjenstår å se om det kjølige forholdet til Russland starter en ny EU-debatt.

Vår innflytelse som en deltager ved bordet i Brussel skal heller ikke overdrives. Hva som ville ha vært annerledes med Norge ved bordet får vi aldri vite.

Les også:

EUs opptrapping synes uunngåelig etter det som skjedde ved og i kjølvannet av nedskytingen av flyet fra Malaysia Airlines. Når Russland, før Norge har vedtatt å følge EU, innfører sanksjoner mot norsk næringsliv har vi ikke annet å gjøre enn å slutte oss til EUs tiltak. Noe annet ville være å vise at vi bøyer av for russisk press.

NATOs generalsekretær Anders Fogh Rasmussen i midten opplever at EU i støre grad definerer sikkerhetspolitikken. Den nederlandske utenriksminister Frans Timmermans sitter ved bordet både i NATO og EU, mens hans norske kollega Børge Brende må se at forholdet til nabolandet Russland defineres av EU.

Ønsker lavspenning

Det er trolig første gang at EU er viktigere for å definere Norges sikkerhetspolitikk enn NATO. Når EU vedtar sanksjoner som rammer salg av forsvarsmateriell, finans— og energiområdet påvirker dette også vårt samarbeid med Russland i nord. Lavspenning i nord var en bærebjelke i norsk sikkerhetspolitikk selv under den kalde krigen. Norge har interesse av at spenningen i nord er lavest mulig og samarbeid med blant andre Russland. Dette er nå truet av EUs tiltak.

Denne nye situasjonen burde føre til en viss debatt, blant annet om hvordan Norge kan styrke den utenrikspolitiske dialogen med EU. Men vi bør være klar over at denne situasjonen neppe bekymrer andre enn oss.

Les også:

NATO forsiktig

NATO har selv definert at det ikke er noen førende kraft når det gjelder det politiske presset mot Russland i forholdet til Ukraina. Alliansen har frosset partnerskapet, økt nærværet i østlige NATO-land og fått økt oppmerksomhet om øving i sitt nærområde. Men de har så langt ikke tatt steget inn i konflikten.

Les også:

Rett nok har avtroppende generalsekretær i NATO Anders Fogh Rasmussen vært i Kiev og lovet NATO-støtte til Ukraina. Hva dette konkret går ut på er noe uklart. Kloke er heller ikke disse uttalelsene. På en unødvendig måte trappes opp konflikten med Russland opp og verre: gir falske forhåpninger i Ukraina om hva NATO kan bidra med i konflikten med de russiskstøttede opprørerne.

Slikt styrker neppe NATO som sikkerhetspolitisk instrument.