Kommentar

Gamle erkefiender strides om arven etter frigjøringsbevegelsen Solidaritet | Ingrid Brekke

  • Ingrid Brekke
    Ingrid Brekke

To erkefiender som sjelden fotograferes sammen: Polens sterke mann Jaroslaw Kaczynski (foran) og tidligere Solidaritets-leder Lech Walesa (bak). For 30 år siden var de på samme side. Bildet ble tatt under en rettssak i fjor. Kaczynski saksøkte Walesa for å ha bebreidet ham for Smolensk-ulykken som drepte tvillingbroren Lech Kaczynski. Foto: Wojciech Strozyk/AP/NTB scanpix

For 30 år siden vant Solidaritet kampen mot diktaturet i Polen. Regjeringen markerer ved å redusere statsstøtten til Solidaritets-museet i Gdansk.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

– Jeg ville snakket med djevelen selv dersom det kunne føre til noe godt for Polen, sa leder for Solidaritet, Lech Walesa, før rundebordssamtalene startet i februar 1989.

Så gjorde han nesten det, snakket med djevelen selv, i form av representanter for det kommunistiske diktaturet. Kunne regimet avvikles uten vold?

De 50 representantene for Solidaritet og regjeringen satt sammen i ukevis – og ja, bordet var faktisk rundt – og de ble enige. Neste skritt var et nesten fritt valg, og så gikk det slag i slag, nasjonalt og internasjonalt: I løpet av 1989 falt Berlinmuren, og tiden for Moskva-styrt kommunisme i Europa var definitivt over.

For liberalt

Regjeringen i Polen startet 30-årsjubileet for begivenheten med det motsatte av feiring. De reduserte statsstøtten til Solidaritets-senteret i Gdansk med 40 prosent. Begrunnelsen for å redusere pengestøtten var at senteret er for politisk, underforstått: for liberalt.

Kulturminister Piotr Glinski sa deretter at senteret kunne få tilbake deler av støtten igjen dersom man ansatte en regjeringsvennlig visedirektør, skriver avisen NZZ. Men en rask innsamlingsaksjon i sosiale medier hadde allerede skaffet senteret millionene det trengte, og styret kunne lett avslå.

Solidaritets-museet i Gdansk da det ble åpnet i 2014. Nå trekker regjeringen pengestøtte fordi de mener senteret er for liberalt. Foto: Czarek Sokolowski/AP/NTB scanpix

Personlige erkefiender

Dette er bare en flik av striden om hva arven etter Solidaritet er. Millioner arbeidere, intellektuelle og geistlige jobbet sammen for å få en slutt på diktaturet. Da seieren var inne, ble uenigheten om veien videre synlig. Fortsatt kjemper de som en gang var sammen i Solidaritet, for sine tolkninger av hva som var kjerneverdiene i folkebevegelsen.

Selve erkefiendene er Lech Walesa og Jaroslaw Kaczynski, den mektige lederen for regjeringspartiet PiS.

Walesa har kontor i Solidaritet-senteret i Gdansk. For ham, for senteret og for det største opposisjonspartiet Borgerplattformen (PO) er arven etter folkebevegelsen liberal, inkluderende og europeisk.

  • Polen og Norge i diplomatisk krise: Polsk konsul opplevd som truende

Kaczynski satt også ved det runde bord for Solidaritet, men for ham representerer bevegelsen verdier som antikommunisme, patriotisme og den katolske tro. Det som er igjen av fagforeningen Solidaritet, støtter Kaczynski.

Bygger statuer

Kaczynski og PiS bruker regjeringsmakten til forsøk på å diskreditere Walesa og hans støttespillere. I stedet er det Lech Kaczynski som fremheves som den store helten i kampen mot kommunismen. Han var Walesas læremester, hevder Kaczynski.

Nå bygger partilederen statuer av sin døde tvillingbror og forsøker å konstruere en nasjonal myte der den virkelige frigjøringen fra kommunismen egentlig først skjedde ved hjelp av Lech Kaczynski og PiS, og der ulykken i Smolensk var en form for angrep PO er medskyldige i.

Lech Walesa under feiringen av 20-årsjubileet for Solidaritets seier i Gdansk i 2009. Foto: Alik Keplicz/AP/NTB scanpix

«Den polsk-polske krig»

I Polen har jeg noen ganger opplevd at unge mennesker setter PiS og PO i samme bås og avfeier dem med at de er av samme slaget. Når man vet at PO er et sentrum-høyre-liberalt parti, prinsippfast tilhenger av europeiske verdier, mens PiS er et nasjonalkonservativt parti som trekker Polen i mer autoritær retning, virker dette umiddelbart som en pussig holdning.

Men kampen mellom disse to partiene er så hard og hatefull at den kalles den «polsk-polske-krig». Mange velgere er lei av at gamle personlige konflikter og kampen om fortiden i år etter år preger dagsaktuell politikk.

Det er en forklaring på hvorfor nye bevegelser raskt oppnår så mange stemmer, slik Kukiz-15 gjorde i 2015. Da stemte ni prosent på den tidligere punkrockeren Pawel Kukiz’ ferske ytre-høyre-parti.

Robert Biedron under lanseringen av sitt nye parti Wiosna, Vår, første helgen i februar. Foto: AGENCJA GAZETA/REUTERS/NTB scanpix

Stor støtte til nytt liberalt parti

For tre uker siden så en bevegelse med nærmest motsatt politisk innhold dagens lys, Robert Biedrons liberale, venstreorienterte Wiosna, Vår. Biedron er en profilert og karismatisk politiker, åpent homofil og svært EU-vennlig – og for ung til å ha vært aktiv i Solidaritet. De første meningsmålingene ga partiet hans mellom 10 og 14 prosent.

  • – Man kan føle hatet i luften, sa Robert Biedron da han besøkte Oslo Pride. Les intervjuet her.

Til våren er det Europa-valg og til høsten parlamentsvalg. Det ligger an til beinharde valgkamper der ingenting er gitt.

Midt i alle nåtidens utfordringer håper jeg likevel at polakkene får feiret et av landets store bidrag til historien: Solidaritets rolle i å få kastet det europeiske jernteppet på historiens søppelhaug.

Les mer om

  1. Polen
  2. Kommunisme
  3. Europa