Hvorfor viser ikke mediene hva terroren faktisk handlet om?

Bør norske medier publisere flere av pressebildene som ble tatt på Utøya for snart 10 år siden? Slik har vi tenkt om det i Aftenposten.

Den svenske fotografen Niclas Hammarström tok flere nærgående bilder som dokumenterer terroren på Utøya 22. juli 2011. Hammarström var på jobb i Norge for den svenske avisen Aftonbladet.

I serien er det blant annet flere bilder som viser drepte ungdommer. På noen av bildene kan ofrene identifiseres.

Bildene er ikke publisert i norske medier. Men spørsmålet om de bør vises, kommer opp med jevne mellomrom. I år er det ti år siden 22. juli, og for noen uker siden skrev Adresseavisens kommentator Daniel Johansen om drapene «vi ikke vil se».

En slik diskusjon kan virke kynisk og på grensen til uforståelig for dem som er nær noen som døde eller overlevde på Utøya. Men mediene har daglig diskusjoner om vi skal publisere bilder som dokumenterer grusomheter. Derfor har det verdi å snakke om hvilke elementer som må være med i vurderingene våre.

Er bildene nødvendige for å forstå hva som skjedde?

22. juli er en historisk hendelse, og Hammarströms bilder er blant de sterkeste bildebevisene som eksisterer. Det er medienes oppgave å formidle hva som faktisk skjedde, på samme måte som vi bruker bilder til å fortelle om krig, terror og overgrep i verden.

Bildene er den beste dokumentasjonen på grusomhetene som fant sted. De viser i all sin gru hva dette handlet om. Drap på forsvarsløse barn og unge. I bildenes kraft ligger også det største dilemmaet, hvordan publisering vil virke på ofre og etterlatte. I presseetikken veier dette hensynet tungt.

Men er bildene nødvendige for å forstå hva som skjedde der? Det er et grunnleggende spørsmål. Det er fullt mulig å argumentere for at 22. juli er svært godt dokumentert gjennom fortellinger, intervjuer, bilder av skadene, litteratur og rettssaken som dokumenterte hver eneste skade på ungdommene som var på Utøya. Hva da med de historiske bildene fra kriger og terrorhandlinger? Massegraver i andre verdenskrig? Fallende personer fra Twin Towers?

Tidsfaktoren er et sentralt element. Ti år er lenge for noen, men ti år er ikke lenge for pårørende, etterlatte og overlevende. Og det er hensynet til dem som er det aller tyngste argumentet mot å publisere disse bildene.

Hensynet til de pårørende veier tyngst

Norske medier har en lang og innarbeidet tradisjon for å ikke vise denne typen bilder fra Norge. Det er først og fremst begrunnet i hensynet til de pårørende. Vurderingen er en annen for hendelser i utlandet fordi hva norske medier publiserer, i mye mindre grad berører ofre og etterlatte i andre land.

I alle saker om 22. juli er det særlig mange hensyn å ta fordi det er så mange pårørende, etterlatte og overlevende. Blant dem kan det selvsagt være ulike vurderinger og meninger om dette. Men etter dialog med støttegruppen er Aftenpostens vurdering at vi ikke vil publisere disse bildene nå.

Vurderinger av hva som skal publiseres, vil aldri være helt endelige. Det må holdes åpent for at det kan komme nye argumenter, og at vurderingene vil endre seg. Mediene har en viktig oppgave i å formidle til nye generasjoner om terroren på Utøya og i regjeringskvartalet, og det ivaretas ikke nødvendigvis godt nok med bare ord.

Men i all journalistikk fremover må hensynet til pårørende og overlevende være sterkt til stede i vurderingene.