Kommentar

Hvorfor all gjeld ikke skal betales

  • Ola Storeng
    Ola Storeng
    Tidligere økonomiredaktør

IMF-sjefen Christine Lagarde har arvet Hellas-krisen etter sin forgjenger, Dominique Strauss-Kahn. Nå retter "revisjonen" i IMF hard kritikk mot hvordan eurokrisen er blitt håndtert av ledelse og stab Foto: LEONHARD FOEGER, X00360/ NTB SCANPIX

IMFs innrømmelse er oppsiktsvekkende.
Hellas måtte ta økonomisk gift for å redde eurosamarbeidet.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

– Helsen er bra, men ellers er alt verre.

Slik svarte en eldre gresk butikkeier jeg kjenner, da jeg i sommer spurte hvordan det sto til. Jeg har alltid regnet ham blant de bedrestilte.

– Det går ikke rundt lenger, sier han.

– De som ennå har penger, tør ikke bruke dem. Og dessuten får er det blitt vanskelig å importere de varene jeg kunne selge.

  • Statsminister Alexis Tsipras fjerner ikke alle privelegier: Storm om skattepardiser

Jeg har besøkt Hellas jevnlig siden krisen ble akutt våren 2010. Svartsynet står tilsynelatende sterkere enn noen gang før.

Unntaket er turiststeder hvor flertallet av gjestene er utlendinger.

Jakten på syndere

Når fremidstroen svikter, tiltar gjerne striden om hvem som har skylden for hva som har gått galt.

I Hellas er det mange som må dele skylden. Selv i gode tider økte budsjettunderskuddet, mens nødvendige økonomiske reformer ble satt på vent.

I sommer har Det internasjonale pengefondet, IMF, selv meldt seg på i konkurransen om hvem som har skjønt minst og gjort mest galt.

IMFs ferske, interne gransking har slått ned som en bombe - og ikke bare i Hellas. IMFs «internrevisjon» retter massiv kritikk mot stab og ledelse.

Økonomiredaktør Ambrose Evans-Pritchard i den konservative britiske avisen Daily Telegraph oppsummerer rapporten slik: IMF innrømmer at fondet forelsket seg i euroen og ber nå om unnskyldning for at Hellas ble brent.

Evans-Pritchard, som er EU-motstander, er nådeløs. Men det er ikke lett å oppsummere bedre i en setning eller to.

  • Rapporten er tilgjengelig på imf.org

Når IMF ikke skjønner verden

Så sent som i 2007/2008 slo IMF fast at som medlem av eurosonen ville ikke Hellas få problemer med å finansere seg.

Det nok et budskap som en takknemlig gresk regjering tok til seg.

To år senere var det bråstopp - så å si over natten.

Hva er riktig medisin når det går galt?

IMFs oppgave er normalt å være en slags internasjonal gjeldsinndriver. Fondet gir midlertidige lån mot at det kuttes i budsjettet og gjelden til alle kreditorer betjenes.

Hvis gjelden er håpløst stor, skal IMF velge en annen linje. I følge regelboken må da gjeld først ettergis hvis det skal være meningsfylt å gi kriselån.

I tillegg må valutaen devalueres for å dempe økningen i arbeidsledigheten.

Da det til slutt smalt i Hellas våren 2010 , var gjelden skyhøy. Men IMF bøyde i følge rapporten raskt unna da eurolandene anført av Tyskland sa tvert nei til gjeldskutt.

I stedet ble det foreskrevet dobbelt dose med budsjettinnstramninger.

Mer pisk og ingen gulrot

Resultatet av en så ensidig medisinering ble en voldsom økning i arbeidsledighten og svikt i skatteinngangen. Det hjalp ikke at det gikk tregt med å gjennomføre avtalte reformer. I sum gikk det langt dårligere enn IMF og EU hadde spådd.

Likevel førte det knapt til endringer i den økonomiske oppskriften, utover lettelser i gjelden til private kreditorer i 2012.

Snarere ble det i flere runder krevd nye kutt av Hellas når den økonomiske nedturen ble dyperer og varte lenger enn forventet.

Det avgjørende var ikke hvordan det gikk med Hellas, men å vinne tid mens eurosonen bygde en brannmur - i form av krisefond. Det gjaldt å hindre at låneproblemene spredte seg til Italia og Spania.

Når skal gjeld som ikke kan inndrives, ettergis?

Ingen andre euroland har kuttet mer enn grekerne. IMF og andre har gjort analyser som viser at Hellas for lengst ville hatt et betydelig budsjettoverskudd hvis ledigheten hadde kommet ned til et «normalt» nivå.

Da ville også gjelden ha begynt å synke.

Gjeldskrisen handler derfor også om arbeidsledigheten og fallet i nasjonalinntekten.

Problemet er at to syn på gjeld står mot hverandre. IMFs tradisjonelle syn er at all gjeld ikke alltid skal betales. Selv kreditorene kan noen ganger få mest igjen hvis de ettergir litt gjeld.

Det tyske synet er at gjeld er nesten hellig. I hvert bør ikke gjeld til eurolandene ettergis.

Da må det heller kjøres stramme budsjetter i årevis, også når økonomien svikter.

Politikken trumfer økonomien

IMFs toppsjef Christine Lagarde sa i vår offentlig at eurolandenes krav til Hellas er urealistiske. Det var nytt. Alexis Tsipras ville nok gjerne ha hørt dette mye tidligere.

«Det vil aldri skje», sa hun i april om eurolandenes krav om at Hellas hvert år, i flere tiår, skal bruke 3,5 prosent av nasjonalinntekten til å til renter og nedbetaling på gjelden.

Men da det kom til stykket, under forhandlingene mellom Hellas, eurolandene og IMF på forsommeren, unnlot IMF igjen å sette saken på spissen.

Spørsmålet om gjeldslettelse ble nok en gang skjøvet ut i det blå - til etter neste tyske valg. I mellomtiden skal den stramme sparepolitikken fortsette.

Jeg er spent på hvordan stemningen vil være i Hellas neste sommer..

Les mer om

  1. Hellas
  2. Eurokrisen
  3. Tyskland
  4. Spania
  5. IMF