Kommentar

Stanghelle: «Kong Harald står frem som mannen som forstår sin egen tid»

Kong Harald er en seende monark. Og tydeligst ser han dem som mest trenger et kongelig skulderklapp.

Kronprinsesse Mette-Marit (f.v.), Marius Borg Høiby, kong Harald, prinsesse Astrid og dronning Sonja i hageselskapet i Stiftsgården i Trondheim i juni i fjor, i forbindelse med feiringen av 25 år som kongepar . Lise Åserud/NTB scanpix

  • Harald Stanghelle
    Kommentator

«Vi skal kjenne på at vi – på tross av vår ulikhet – er ett folk. At Norge er ett.»

Det var kong Haralds credo i talen på den store hagefesten i Dronningparken for drøyt et halvår siden. I to korte setninger sammenfatter han sin egen regenttid og sin egen kongegjerning som samlende symbol. En tid da både fellesskap og enhet er utfordret. Og derfor henter næring fra kongelig symbolkraft.

Festen som markerte 25 år med kong Harald og dronning Sonja på tronen, ble brukt til å formidle monarkens håp for den nasjon han ble født til å være statsoverhode for. Håpet om at nasjonen Norge skal bygges videre «på tillit, fellesskap og raushet».

Unik livsreise

På kong Haralds 80-årsdag kan disse ordene snus i retning av jubilanten. For knapt noe gjenspeiler hans egen kongegjerning som nettopp dette:

Tillit. Fellesskap. Raushet.

Det var ikke gitt at det skulle gå akkurat slik:

Kong Harald ble født inn i en mellomkrigstid da avstand, konflikt og skillelinjer hørte til dagens orden. Formende barneår ble tilbrakt på flukt fra et aggressivt Nazi-Tyskland. Førstegangstjenesten ble avtjent med den kalde krigens alvor som bakteppe.

  • Kongen fyller 80: Her er Haralds liv i bilder

Han var rykende fersk monark da Sovjetunionen gikk i oppløsning. Og som 80-åring er kong Harald vitne til at de underligste ting skjer både i hans andre fedreland, USA, og på vårt eget kontinent.

Fra sitt slott kan han observere en like stor forandring som forvirring.

Alt dette utgjør bakteppet for en unik livsreise.

Oslofjorden 1939. Kronprins Olav på båttur med sine tre barn prins Harald, prinsesse Astrid og prinsesse Ragnhild den siste fredssommeren. AFTENPOSTEN

Vidt perspektiv

Ingen kjenner Norge og livet i dette langstrakte landet bedre enn kong Harald. I tiår etter tiår har han reist rundt i by og bygd. Like lenge har han i audiens møtt tusenvis av mennesker med høyst forskjellige historier i bagasjen. Hver eneste uke i alle disse årene har han møtt regjeringen og latt seg informere av landets skiftende ledere.

I sum gir dette et helhetsperspektiv ingen annen nordmann kan påberope seg.

Dagens jubilant har sett tider som skifter ham. Og vi mennesker adopterer fort tiden vi omgir oss med. Forandringer utfordrer tilvante måter å tenke på. De skaper noe nytt.

Kong Harald taler til gjestene i hageselskap i Dronningparken 1. september 2016. 1500 mennesker var invitert til festen. Lise Åserud/NTB scanpix

Derfor kunne ingen tidligere konge åpent snakket om nordmenn som «jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter». Heller ikke kunne vi beskrives som mennesker med tro «på Gud, Allah, Altet og Ingenting,» slik kong Harald gjorde i sin definerende tale under hagefesten.

Ikke det spor merkelig at denne talen «gikk viralt», som det nå heter.

Klarere kan ikke en monark av 2017 fornye sitt medlemskort til det samfunn han er født til å være så uløselig knyttet til. I takt med samfunnet utenfor Slottets vegger har kong Harald vært forandringenes konge. Ikke gjennom brå kast og overraskende initiativ, men i form av en modningens evolusjon der bruddene med fortiden knapt merkes før de er etablerte fakta.

Therese Johaug får kongeklemmen av kong Harald etter seier på stafetten under ski-VM i Oslo i 2011. T.h. Kristin Størmer Steira. Åserud, Lise / SCANPIX

Kongens frykt

I 25 år har kong Harald gitt nasjonen et ansikt. «En begripelig, menneskelig identitet», for å låne en formulering fra Tor Bomann-Larsen.

Det virker lenger enn det egentlig er.

Kong Harald har selv fortalt åpent om sine følelser det like utrolige som dystre døgnet som startet med utbruddet av den første Irak-krigen og sluttet med kong Olavs død.

«Jeg er livredd», svarte kongen da en av hans medarbeidere, Berit Tversland, medfølende spurte hvordan han hadde det.

I dag er det ikke den ferske kongens frykt vi ser spor av. Snarere den erfarne monarkens åpenhet om egne følelser. De er mange og sterke, og kong Harald er ikke redd for å vise dem frem.

«Som far, bestefar og ektefelle kan jeg bare ane noe av deres smerte. Som landets konge føler jeg med hver enkelt av dere.»

På et helt folks kollektive netthinne står kongens tårer da han gråt med oss etter 22. juli. Det gjør også hans tilstedeværende solidaritet med orkanofre på Nordvestlandet. Hans trøstende og meningsfulle nyttårstaleord til barn som sliter i sitt eget hjem: «Det er ikke din skyld!». Og hans utilslørte glede over en Therese Johaug som kaster seg i armene hans etter VM-seieren i Holmenkollen.

Slik meisler dette ut et bilde av en monark som har vist seg fortjent til å videreføre folkekonge-tittelen. Men som også har gitt begrepet en dypere mening og en kongelig nærhet vi nordmenn ikke visste fantes før kong Haralds tid.

Januar 1991. Minnegudstjeneste i Oslo domkirke etter kong Olavs død. F.v: kong Harald, dronning Sonja, kronprins Haakon og prinsesse Märtha Louise. Falch, Knut

Monarkiets magi

Noen forveksler denne nærheten med det ofte så misbrukte ordet folkelighet. Det er det selvsagt ikke. En konge er ikke folkelig. Hele institusjonen hviler på det motsatte – noe opphøyet og eksklusivt. En konge devaluerer seg selv hvis han ikke er noe annet enn den fremste blant likemenn.

Hele magien rundt monarkiet som institusjon er grunnmurt på dette. Det er også den enorme symbolmakten en konge forvalter.

Kong Harald har fylt sin opphøyde rolle med en nærhet og en tilstedeværelse få tiltrodde ham ved tronskiftet. Det har vært avgjørende. For i dagens Norge er hele den kongelige autoritet avhengig av hvor tilhørig kongen er. Han må bry seg om det folk han på gamlemåten kan kalle «sitt».

Fra sin opphøyde posisjon har kong Harald maktet det kunststykket å overbevise oss om at han gjør nettopp det. Han er blitt en seende monark. Og skarpest ser han mennesker som mer enn andre har trengt styrken et kongelig skulderklapp gir for å gå videre.

I anledning kongeparets 80-års bursdager ble kong Harald og dronning Sonja fotografert i den hvite salong på Slottet i Oslo. Åserud, Lise / NTB scanpix

Konge i eget liv

Å stå i den rollen dreier seg også hos en konge om personlighet. Og om holdninger.

«Kongen anbefaler – holdninger for folket», heter en liten bok skrevet av legen og psykiateren Ingvard Wilhelmsen – bergenseren som driver verdens første klinikk for innbilt syke. Han har tatt for seg kong Haralds holdninger til livets opp- og nedturer slik dagens jubilant selv har formulert dem offentlig. Og i disse kongesitatene mer enn aner vi viljen til å akseptere det uunngåelige, samt en aktiv bevissthet om at de fleste bekymringer ikke slår til.

Psykiateren kaller monarken «konge i sitt eget liv» og tegner en høyere himmel over hans holdninger:

«At han er fri, selvstendig og trygg, gjør at kong Harald kan tjene sitt eget folk; han trenger ikke herske over det.»

Slikt er ingen selvsagthet med tanke på kongelig tradisjon og historie.

Kong Harald følger spent med under ski-NM på Lygna i februar i år. Pedersen, Terje / NTB scanpix

Oser av trygghet

Dypest sett må det jo handle om å være seg selv. Ikke minst for en konge. Bare da blir det ekte. Og det er en trygghet over den nå godt voksne kongen som utstråler nettopp dette.

Det er derfor bildet av kongen i en ikke helt tilpasset boblejakke under Lillehammer-OL ikke blir noe å le av, men snarere en hyggelig bekreftelse på at «se der, slik er VÅR konge». Eller når han treffsikkert avfeier kunstanmeldernes kritikk av Håkon Gullvågs sterke portrett av ham med et selvironisk «jeg må jo bare si at dessverre er det akkurat sånn jeg ser ut».

For ikke å snakke om når han for åpen NRK-mikrofon erter dronning Sonja med at en forskningsstasjon på Sydpolen er oppkalt etter henne.

«Nei, det er den ikke», protesterer dronningen, «den heter Troll.»

«Ja, nettopp,» repliserer ektemannen.

Slikt oser av trygghet.

Kong Harald erklærer de Olympiske vinterlekene på Lillehammer 1994 for åpnet. Åserud, Lise

Altfor demokratisk

Mye av dette kunne sett annerledes ut om ikke kong Harald for drøyt 50 år siden hadde nektet å følge Grunnlovens ord om bare å gifte seg med den Kongen samtykket i. Med beundringsverdig stahet insisterte kronprinsen på valget av sin Sonja Haraldsen. Alternativet var å leve ugift.

Kong Olav kjempet mot. Det samme gjorde en forvirret Borten-regjering der flere var overbevist om at dette var slutten på monarkiet som norsk statsform.

Venstre-høvdingen Bent Røiseland var av de få som så det forløsende annerledes:

«Vi må ikke få republikk fordi kronprinsen er for demokratisk.»

I Per Egil Hegges biografi har kong Harald skarpt og presist kommentert dette slik:

«De som sier at det var så mye lettere i 1968 enn da kronprins Haakon giftet seg i 2001, har ikke mye historisk hukommelse.»

Kong Harald og hans søstre gjorde opprør til fordel for noe så grunnleggende som retten til fritt å velge livsledsager. Disse tre tråkket ikke bare løype for resten av Europas kongehus. De endret også det norske monarkiets innhold ved å løsrive det fra de europeiske dynastiene.

Det var sunt. Og i dag ville det nesten være en smule komisk om noen norsk kongelig i gifteklar alder fant det for godt med et henteekteskap i form av en greker med en slags rett til en prinsetittel.

August 1959. Dette er det første bildet som ble tatt av kronprins Harald og Sonja Haraldsen sammen. Kronprinsen har fått eksamensvitnesbyrd på Krigsskolen sammen med en ukjent dame, som senere ble Norges dronning. Glorvigen, Bjørn

Den store fornyeren

Det var sikkert ikke den unge kronprins Haralds hensikt å utfordre Grunnloven, men det var slik han skrev politisk historie.

Vi har da også noen få ganger i kong Haralds regenttid sett at han har satt sin vilje gjennom, også om det har politiske konsekvenser.

Det skjedde da han diskret, men kraftfullt markerte sin motstand mot å fjerne kravet i Grunnloven om at kongen alltid skal bekjenne seg til den evangelisk-lutherske tro. Kong Harald fikk det som han ville.

Og det skjedde mer åpenlyst da Stoltenberg-regjeringen ikke ville la kong Harald dele ut det gjeninnførte krigskorset. Da viste monarken klør. Og igjen ble det som han ønsket.

Heller ikke Kiberg-talen i 1992 er uten politisk brodd. En forsoningstale til de kommunistiske partisanene fra krigens dager der kongen gjør noe så uvanlig som å be om unnskyldning på nasjonens vegne. Vi hører ekko fra dette i dagens dekorasjonsdebatt.

Slikt har selvsagt politiske undertoner, men maktøvelsen er på monarkiets banehalvdel: Symbolmakten. Den er ikke forvitret, selv om den politiske makten heldigvis forlengst er det. Men fortsatt hender det at de to maktformene krysser hverandre. Da kan det slå gnister.

Kong Harald er den store fornyeren i vår kongerekke. Han står frem som en mann som forstår sin egen tid. Kong Harald forandrer for å bevare. Slik fører han tradisjonen videre og gir en anakronistisk styreform fortsatt mening. For kong Haralds appellerende ord om å være ett tross all ulikhet, beskriver også monarkens viktigste rolle som den samlende i splittede tider.

Kong Harald mottar Eirik Johan Kristoffersen i audiens. Åserud, Lise / SCANPIX

Fortsatt livredd?

«Det hender jeg tenker slik fremdeles», har kong Harald sagt når han minnes hvor «livredd» han var da han i 1991 akslet kongegjerningen. Kanskje er det nettopp her det ligger en nøkkel til å forstå den enorme posisjon han i løpet av disse 26 årene har fått hos det norske folk.

For det ligger respekt for oppgaven i denne måten å tenke på. En kongelig respekt som også omfatter det folk han både tjener og forener som selve symbolet på en nasjons enhet.

Kong Harald og dronning Sonja ble signet i Nidarosdomen i Trondheim 23. juni 1991 av biskop Finn Wagle. Sigurdsøn, Bjørn

Hva kong Harald innerst inne tenker på 80-årsdagen, vet vi ikke. Selv for ham må det jo være rart å se seg analysert og forklart i alle kanaler og på alle medieplattformer. Det kan jo være at han rister på hodet og ler sin smittende latter over feiltolkninger og rariteter. Like gjerne kan det være at han nok mener det leses for mye inn i episoder og replikker som for ham har fortont seg som alminneligheter.

Kanskje tenker kong Harald at han som midtpunkt i denne rare og paradoksale mosaikken av nedfelt tradisjon, født plikt og stadig skiftende tid, bare har gjort så godt han har kunnet.

Så godt han har kunnet ...? Med dagens 80-åring i tankene har det jammen vist seg godt nok. Mer enn godt nok.

Les mer om

  1. Kong Harald
  2. Monarki
  3. Kongehuset
  4. Kongefamilien

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Kong Harald: – Jeg ble overrasket over at talen i Dronningparken slo så voldsomt

  2. KOMMENTAR

    Harald Stanghelle: Et ekteskap mellom Harald og Sonja var en umulighet. Men det reddet det norske monarkiet.

  3. KOMMENTAR

    Stanghelle: «Hun var nesten lagt for hat av samfunnseliten, men ble monarkiets redningskvinne.»

  4. KOMMENTAR

    Monarki er fjernt fra demokratiets grunnideer. Kan en fremtidig kong William gjøre sin rolle relevant for egen samtid?

  5. A-MAGASINET

    «Tror det var litt lurt å få inn en helt vanlig borger i huset her»

  6. A-MAGASINET

    – Straks vi sees, så er vi fullkomment på bølgelengde