Kommentar

Tenk om all oljen plutselig blir verdiløs | Trine Eilertsen

  • Trine Eilertsen
    Sjefredaktør

Larsen, Håkon Mosvold / NTB scanpix

Klimapolitikken og oljepolitikken henger sammen. Men debatten kan bli bedre av å skille de to.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Statsminister Erna Solberg (H) var i Trondheim mandag, og slapp ut et hjertesukk til Adresseavisen. Hun mener miljøbevegelsen gjør den norske klimadiskusjonen til en oljediskusjon, mens den burde handlet om alt det andre Norge må gjøre for å nå klimamålene. Utslippene knyttet til oljeproduksjon håndteres innenfor EUs kvotesystem, påpeker Solberg.

Hun har rett i at norsk klimadiskusjon lett reduseres til et ja eller nei til boring fra Lofoten og nordover. Men parallelt med det har en annen diskusjon engasjert stadig flere det siste året. Den handler mer om økonomisk risiko enn om klima.

Spisset ørene for Marthinsen

Da finanspolitisk talskvinne i Arbeiderpartiet, Marianne Marthinsen, nevnte ordet «leterefusjonsordningen» under en klimadebatt i Arendal i august, var det flere som spisset ørene. Tilhørerne lurte på om Marthinsen skulle bruke valgkampinngangen til å stille spørsmål ved en av oljenæringens favorittordninger. Det litt introverte ordet «leterefusjonsordningen» kommer det mer om etter hvert.

Les også

Vanskelig å velge parti? Hør Aftenpoddens valgomat

Karbonrisiko

Marthinsen deltok i en debatt om risiko knyttet til fortsatt høy oljeaktivitet i Norge. Tema var ikke klimarisiko denne gangen, men karbonrisiko. Det vil si at oljen og gassen, som følge av klimapolitikk og teknologiutvikling, blir så lite verdt at Norge plutselig sitter med et lass med verdiløse reserver. «Stranded assets», kalles det på fagspråket. Døde aktiva, kan vi kanskje oversette det til.

Fornybarrevolusjonen

Bakteppet er en utvikling der fornybare energikilder utvikler seg i rekordfart og der kostnadene faller. Bakteppet er også at Norge er tungt engasjert i olje- og gassutvinning fra mange kanter. Staten er storeier i Statoil, har eierandeler gjennom SDØE (Statens direkte økonomiske engasjement), er regulator, investerer i næringen gjennom Oljefondet, og har gjort seg svært avhengig av arbeidsplassene og skatteinntektene knyttet til næringen.

I et scenario der utviklingen innen fornybare kilder går raskere enn mange tror, er det mulig å se for seg at verdien på naturressursen alt dette er fundert på faller som en stein. Skjer det, vil oljeprisfallet vi opplevde i 2014 bli rene kosestunden i forhold.

  • Bli med å diskutere Norge 2.0 på Aftenpostens teknologikonferanse, A-Tech, 16. oktober.

Hjelp til å lete

I denne debatten dukker det utilgjengelige begrepet «leterefusjonsordningen» opp. Leterefusjonsordningen innebærer at oljeselskapene får refundert 78 prosent av letekostnadene i den perioden de går med underskudd. Særlig unge, små selskaper gjør gjerne det ganske lenge. Det kan ta over ti år fra et funn er gjort til inntektene begynner å strømme. Å bore en letebrønn – som godt kan vise seg å være tom – koster raskt opp mot en milliard kroner.

Finner selskapet noe, og det blir drift, betaler selskapet 78 prosent skatt av overskuddet. For å motivere private selskaper til å ta risiko og påta seg leting som staten har interesse av, bidrar staten til å holde selskapene i live frem til inntektene kommer. Hittil har inntektene oversteget letekostnadene med usedvanlig god margin, selv om enkeltselskaper har mislykkes.

Les også

Her kan du ta Aftenpostens valgomat 2017

For høy risiko?

Motstanderne av ordningen – som Marianne Marthinsen og Ap viste seg å ikke tilhøre – mener det begynner å bli risikabelt for staten å bære så mye av risikoen frem til inntektene kommer. Hittil har det vært lønnsomt, ja. Men tenk om prisene faller og prosjektene som vedtas de neste årene ikke er lønnsomme når tiden for å hente inn skatten kommer?

Her er et dilemma for det brede politiske flertallet som står bak norsk oljepolitikk. På den ene siden er det umulig å avskrive risikoen, og gamble på at etterspørselen etter olje og gass blir som fremskrivningene sier i dag. Ting kan endre seg, noe Marthinsen prøvde å lufte tanker om da hun snakket i Arendal.

På den andre siden er det vanskelig for partiene, med unntak av SV, Venstre og MDG, å svare på denne risikovurderingen med å endre på en rammebetingelse som leterefusjonsordningen nå. Det vil straks stoppe mye av leteaktiviteten, noe som går på tvers av den norske oljepolitikken. Kjernen i den er at Norge skal legge til rette for leting og produksjon på norsk sokkel «i et langsiktig perspektiv». I en så investeringstung næring er langsiktig et vesentlig stikkord. Flertallet satser på at næringen selv passer på hvordan risikoen utvikler seg. Leterefusjon til tross, selskapene tar også risiko. Det ryker raskt noen hundre millioner på en letebrønn, millioner som private investorer i utgangspunktet ikke er interessert i å tape.

Klimadrevet risiko

Mer enn en klassisk klimadebatt er dette en risikohåndteringsdebatt, selv om klimaendringene ligger bak som drivkraft. Derfor engasjerer debatten mange flere enn miljøbevegelsen. Behovet for å koble oljepolitikken og klimapolitikken er der, men kanskje er det lettere å gjøre det motsatte i Norge. Det burde jo ikke være kontroversielt å følge opp risiko og sårbarhet for Norge på dette området.

Les mer om

  1. Kommentar Trine Eilertsen
  2. Norsk sokkel
  3. Klima
  4. Marianne Marthinsen
  5. Oljepolitikk
  6. Energi
  7. Klimapolitikk

Kommentar Trine Eilertsen

  1. KOMMENTAR

    En hyllest til Utredningsinstruksen

  2. KOMMENTAR

    Politikk handler også om å holde seg for nesen når det trengs

  3. KOMMENTAR

    Erna Solberg nevnte ikke de andre med ett ord

  4. KOMMENTAR

    Siv Jensen trakk teppet bort under SSB-sjefen

  5. KOMMENTAR

    «Den som tror Listhaug har lært, må tro om igjen»

  6. KOMMENTAR

    Eilertsen: Kun Frp kommer styrket ut av denne krisen