Kommentar

En ild som må brenne ut

  • Frank Rossavik
    Kommentator

Foto: Inge Grødum

Kampen mot terror er ikke håpløs – men i det store bildet kan den komme til å ta håpløst lang tid.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Tirsdagens oppslag i Aftenposten kan stå som en liten oppmuntring, eller to: Et par unge menn hadde tenkt å sprenge seg selv i luften i sentrum av Düsseldorf. To andre skulle ha brukt forvirringen like etter sprengningen til å skyte så mange som mulig rundt seg.

Et slikt attentat ville ha blitt et av de blodigste Europa har opplevd til nå.

Men planene ble avslørt. En av de sammensvorne kom til at han ikke ville at barna hans skulle vokse opp plaget av minnet om at faren var en massemorder. Han samarbeidet med politiet om å avsløre hele attentatet.

Les også

Her planla IS en blodig massakre. Så fikk terroristen kalde føtter.

Fikk kalde føtter

Én oppmuntring ligger nettopp i at en av de konspirerende fikk kalde føtter. Det finnes altså ikke – som mange sikkert har trodd – vanntette skott mellom humanister og barbarer. Selv en som er kommet så langt i prosessen som denne unge mannen, kan plutselig komme på bedre tanker. Strategene i «Den islamske staten» (IS) vil ikke like det.

En annen ligger i at det avvergede angrepet i Düsseldorf slett ikke er det eneste som er blitt avverget. Bare det siste året har europeiske etterretningstjenester avverget 15 angrep, ifølge Aftenpostens tall, og tips innenfra har antagelig spilt en rolle ved flere anledninger.

Les også

Burkiniforbudet fungerer som en gavepakke til terrororganisasjoner som IS | Hamza Ansari

Mange angrep avverges

Det er for så vidt ikke noe nytt at mange angrep avverges. De siste årene har europeiske sikkerhetsmyndigheter i stor stil lekket informasjon om avvergede angrep, flere titall av dem. Også norske PST har gjort det.

Målet er sikkert delvis det litt kyniske ønsket om å sikre de ulike tjenestene romslige budsjetter og vide fullmakter, men også myndighetenes ønske om å berolige borgerne: Se, vi jobber på spreng for å holde dere trygge.

Etterretnings- og politiarbeidet er det mest konkrete og effektive europeiske myndigheter kan gjøre mot islamistisk terror.

Les også

Terroren henger sammen med aksepten for parallellsamfunn. Nå må det være slutt. | Frank Rossavik

Ikke primært europeisk

Myndighetene kan – og må – også bekjempe parallellsamfunn i europeiske byer, blant annet med å bidra til at færrest mulig faller utenfor, uten jobb og sikker inntekt. Men dette er mindre effektivt, for mange terrorister er ikke sosialt marginaliserte.

Et tredje tiltak, som i alle fall ikke ville skade, er om Europa (og USA) i større grad bidrar til å løse problemer i Midtøsten og andre av verdens kriseregioner, snarere enn å forverre dem.

Men igjen er det usikkert hvor effektivt det vil være. I motsetning til kampen mot høyreekstremismen, som jo også inspirerer terror og massedrap, er kampen mot islamismen ikke først og fremst et europeisk anliggende.

Les også

Kofi Annan: «Terrorismen vil bli nedkjempet»

Muslimer rammes hardest

Tidligere sjefredaktør i den venstreliberale tyske ukeavisen Die Zeit, Josef Joffe, sa i et foredrag i Zürich i november i fjor at denne kampen ikke står mellom Vesten og islam, den går innad i islam.

Joffe er ikke den første som har sagt dette – og argumentene ligger til dels i dagen: De fleste som mister livet, er muslimer. Noen blir drept i krig mellom ulike retninger, som den mellom sjiaer og sunnier. Andre faller som offer for konflikten mellom dem som fantaserer om et totalitært kalifat basert på bokstavtro tolkning av utvalgte deler av Koranen på den ene siden og flertallet som ønsker fred på den andre.

I den siste gruppen finnes også mange europeiske muslimer som er glade for å bo i liberale demokratier, fremfor diktaturet de eller foreldrene opprinnelig kom fra.

Les også

Florida-drapsmann bløffet om bånd til terrorister

Religionskrig med lang horisont

Josef Joffe mener – noe mer originalt – at konflikten som ligger under det meste av vår tids terror, er en islamsk religionskrig. Den kan Vesten egentlig ikke gjøre så mye med, «dette er en ild som må brenne ut».

Joffe trekker linjen til de europeiske (kristne) religionskrigene som raste fra reformasjonen i 1520-årene til freden i Westfalen i 1648, og spår at også dagens religionskrig kan komme til å ta tid. Maktforhold må avklares, nye verdier og definisjoner sette seg.

Den tyske presseveteranen, som også har doktorgrad i statsvitenskap, tror det hele kan rase «til slutten av det 21. århundret».

I så fall er det bare å venne seg til at faren for terror blir stående på listen over faste trusler mot utsiktene til å dø på pleiehjem, sammen med blant annet bilulykker, kreft og fallende takstein.

Les andre kommentarer av Frank Rossavik:

  1. Les også

    Forgjengelighetens politiske kraft | Frank Rossavik

  2. Les også

    Derfor appellerer Trump | Frank Rossavik

  3. Les også

    Visst kan hun tape | Frank Rossavik

Les mer om

  1. Terror
  2. Parallellsamfunn
  3. Europa

Relevante artikler

  1. LEDER

    Aftenposten mener: Ingen trylleformel mot terrorisme

  2. VERDEN

    Her planla IS en blodig massakre. Så fikk terroristen kalde føtter.

  3. KOMMENTAR

    Et sjokk, men ingen overraskelse | Frank Rossavik

  4. DEBATT

    Vi har felles ansvar for å motarbeide ondskapen. Det gjøres ikke ved å tie det ihjel. | Mahmoud Farahmand

  5. KOMMENTAR

    Halshuggingen bekrefter ytringsfrihetens krise

  6. KOMMENTAR

    Her står politikerne opp mot terroristene. Men hvem vant til slutt?