Kommentar

På en søndag: Streikeretten i det offentlige bør begrenses | Kristin Clemet

  • Kristin Clemet
    Kristin Clemet
    Leder, Civita

Foto: Heiko Junge/NTB Scanpix

I offentlig sektor er det lite å tape, både for dem som streiker og for virksomheten. Borgerne og skattebetalerne derimot, taper på alle fronter.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Norge er, paradoksalt nok, på pallplass både når det gjelder streik og sykefravær. Vi er blant de friskeste befolkningene i verden, men har et større helserelatert fravær enn noe annet sammenlignbart land. Og: Vi har verdens mest harmoniske arbeidsliv, men har likevel flere streikedager enn de fleste andre land.

Hva kommer det av?

Trepartssamarbeidet mellom arbeidstagere, arbeidsgivere og myndighetene er en viktig del av den norske varianten av den nordiske modellen.

  • Togstreiken avblåst søndag formiddag

Fred og samarbeid

Samarbeidet vokste frem som det institusjonaliserte uttrykket for den såkalte Hovedavtalen mellom partene i arbeidslivet. Noen kaller denne avtalen for «arbeidslivets grunnlov».

Den kom i 1935, etter flere år med ville tilstander i norsk arbeidsliv, og den var initiert av Venstre-mannen Paal Berg. Mens enkelte, både på høyre- og venstresiden, foretrakk fortsatt konfrontasjon og klassekamp, ønsket Paal Berg fred og samarbeid i arbeidslivet.

Hovedavtalen er blitt fornyet mange ganger og gjelder den dag i dag. Den hindrer ingen i å streike, men den oppstiller krav og kriterier for når og på hvilken måte en streik er lovlig og legitim.

Vanskeligere å forstå hva som er temaet for en konflikt

Streik og lockout er virkemidler som partene i arbeidslivet kan bruke når forhandlinger ikke fører frem.

Men mens forhandlingstemaene i tidligere tider var lett forståelige krav om lønn og arbeidsvilkår, er det blitt stadig vanskeligere å forstå hva som er temaet for en konflikt.

Jeg tror ikke det er mange som, helt presist, kan fortelle hvorfor sykehuslegene og lokomotivførerne har streiket så lenge i høst.

Norge er et av verdens rikeste, likeste, frieste og tryggeste land. Arbeidslivet er trygt, vi har kort arbeidstid, en sjenerøs sykelønnsordning, høy grad av medvirkning, medbestemmelse og samarbeid på arbeidsplassen, høyt lønnsnivå, små lønnsforskjeller og flate strukturer. Alt skulle tilsi at behovet for å streike ikke er så stort.

Men slik er det ikke.

Norge på streikepallen

Ifølge en oversikt Fafo har laget, inntar Norge tredjeplassen blant de vesteuropeiske landene når man måler antall tapte arbeidsdager som følge av arbeidskonflikter i perioden 2008–2013.

Hovedgrunnen er mange og omfattende streiker i offentlig sektor.

Arbeidstagerne streiker ikke nødvendigvis fordi de er misfornøyd med lønn. Når det nå streikes i offentlig sektor, eller i et offentlig regulert og finansiert monopol som NSB, dreier det seg vel så ofte om politiske markeringer og om maktkamper mellom de tre partene:

  • Hvem skal ha makten, for ikke å si vetomakten, når det for eksempel gjelder turnusordninger eller kompetansekrav i vedkommende yrke?
  • Hva skal stå i tariffavtalene?
  • Og hva skal myndighetene bestemme?

De eneste som rammes er tredjepart.

Problemet med streiker i offentlig sektor eller offentlig finansierte monopoler er at de virker helt annerledes enn man opprinnelig tenkte seg at streiker skulle virke.

Privat sektor:

Streik i privat sektor er et virkemiddel i kampen om fordelingen av verdiskapingen eller overskuddet i bedriften. En streik i offentlig sektor, derimot, er en kamp om fordeling av fellesskapets ressurser.

Og virkningen er også helt forskjellig: Når det streikes i privat sektor, i en vanlig bedrift, går streiken utover eierne og arbeidsgiverne, fordi bedriften taper penger for hver dag som går. Men den går også utover de streikende selv, fordi det blir stadig mindre å fordele jo mindre overskuddet blir. I verste fall vil en streik ramme alle hardt og brutalt, fordi bedriften går konkurs. Dette legger et press på begge parter om å komme tilbake til forhandlingsbordet, bli enige og avslutte streiken.

Offentlig sektor:

I offentlig sektor virker en streik helt annerledes. Den offentlige virksomheten taper kanskje anseelse, men den taper ikke penger, siden den ikke selger noen tjenester eller forventes å gå med overskudd.

En streik i offentlig sektor kan tvert om lede til at virksomheten tjener penger, fordi den slipper å betale lønn. At den ikke får utført de oppgavene den er satt til å utføre – som å behandle pasienter, undervise elever eller frakte passasjerer – er synd, men det er ingenting som truer virksomhetens eksistens eller leder til konkurs.

De eneste som rammes når det er streik i offentlig sektor, er tredjepart – altså pasienter, passasjerer, elever og studenter.

I offentlig sektor er det lite å tape, både for dem som streiker og for virksomheten. Borgerne og skattebetalerne, derimot, taper på alle fronter: De får ikke de tjenestene de har krav på, de kommer seg kanskje ikke på arbeid og de får ekstra utgifter.

Undersøkelser viser at fagforeninger i offentlig sektor som regel oppnår lite med streiker som langt på vei er politiske. Likevel kan man kanskje si at de oppnår noe, nemlig å monopolisere en del spørsmål som egentlig tilhører den politiske sfære og som alle borgere burde kunne ta stilling til.

Foreslår begrenset streikerett

Mange streiker i offentlig sektor varer, etter min oppfatning, altfor lenge og går i urimelig grad utover uskyldig tredjepart, nemlig borgerne, som bør ha krav på å få de tjenestene de er blitt lovet og som de har betalt for.

Streikene er nærmest risikofrie for partene som er i konflikt, mens de som taper ikke har noe med konflikten å gjøre og heller ikke blir hørt.

Mine kolleger i Civita, Morten Kinander og Bård Larsen, har foreslått at streikeretten i offentlige virksomheter, og i private virksomheter som ligner ved at de lever av offentlige pengestrømmer, begrenses.

Samsvar mellom formål og virkning

De foreslår at det innføres et krav om proporsjonalitet mellom formålet med streiken og den virkningen den har. Eller sagt med andre ord: Den ulempe og skade som streiken påfører uskyldig tredjepart må stå i et rimelig forhold til det som er formålet med streiken. Slike bestemmelser finnes i andre land, og det bør også vurderes i Norge.

Det er all grunn til å respektere både leger, lokomotivførere og andre arbeidstagere for at de kjemper for sine interesser. Men de kjemper for sine interesser og ikke alles interesser, og dermed bør de heller ikke kunne ramme så mange så lenge på en så urimelig måte som de ofte gjør.

Kristin Clemet er leder i den liberale tankesmien Civita

Twitter: @kristinclemet

Les flere av Kristin Clemets artikler:

  1. Les også

    FNs utdanningskommisjon med ny rapport: En global utdanningskrise kan forhindres | Kristin Clemet

  2. Les også

    På en søndag: Friest, likest, rikest og tryggest | Kristin Clemet

  3. Les også

    Det norske skattesystemet er ikke perfekt. Men vi ligger ganske godt an | Kristin Clemet

  • I denne videoen snakker Kristin Clemet om hvilke hersketeknikker politikere brukte i siste valgkamp:

Les mer om

  1. Kristin Clemet
  2. Streik
  3. Arbeidsliv
  4. Fagforening

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Clemet må komme opp med alternativer til streik | Jan-Henrik Opsahl

  2. KOMMENTAR

    Forbud mot profitt på velferdstjenester kan føre til mindre innovasjon og mindre effektiv drift

  3. ØKONOMI

    LO og YS varsler 35.000 ut i streik

  4. DEBATT

    Skjønner Clemet noe av velferdsstaten?

  5. NORGE

    NHO har vedtatt lockout i sykepleierstreiken

  6. NORGE

    Mot brudd i forhandlingene mellom NHO og LO