Kommentar

Norge må ikke bli et forbudsland | Helene Skjeggestad

  • Helene Skjeggestad
    Korrespondent i Russland

Barnehijab. Burkini. Jomfruhinnesjekk. Å forby eller ikke forby? Temaene i grenseland kommer stadig tettere.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Ingenting spriter opp en søvndyssende biltur som en debatt om barnehijab.

– Det kan du ikke mene. For barn kan hijab handle om forbilder og identitet, mens det er voksne som tolker det som seksualisering. Ved å forby barnehijab tillegger du plagget en religiøst undertrykkende betydning du ikke har mulighet til å sjekke om stemmer.

Samtalepartneren min er opprørt.

– Men de er jo barn. De skal ikke gå med et plagg som seksualiserer kvinner. Vi ville jo ha reagert om en åtteåring kom i miniskjørt og kort singlet på skolen, prøver jeg meg.

– Reagert, ja. Håper det hadde utløst en diskusjon med foreldrene. Men ville vi ha innført et forbud mot det? Neppe, svarer han.

Jeg synes ikke at barnehijab har noen plass i norsk skole, men etter uker med diskusjon har jeg tvilt meg frem til at et forbud ikke er veien å gå. Dilemmaene dukker opp i flere saker enn denne.

Forbudsdebatter

Som for eksempel i sensommerens store debattsak: Det franske burkiniforbudet. Det er lettere å være mot et forbud fordi dette gjelder voksne kvinner.

Skaperen av plagget, samt en rekke norske muslimske kvinner, fortalte også om burkinien som et frihetsprodukt, et plagg som åpnet muligheten for å lære seg å svømme og være ute på stranden.

  • Hvis vi vil inkludere muslimske barn, kan vi ikke forby burkini, skriver denne 19-åringen: Vi sier ofte at folk skal få gå kledd som de vil. Slik er det ikke i praksis.

På den andre siden er det liten tvil om at det finnes strengt konservative og kvinneundertrykkende religiøse miljøer som gleder seg over domsavsigelsen som ugyldiggjør forbudet.

Opphevelsen var riktig, men har en bitter ettersmak.

Sjekk av jomfruhinne

I disse dager dikuteres Isra Zariats sterke ytring om jomfrusjekk. Hun skriver om norske leger som er med på å kontrollere unge minoritetsjenters seksualitet gjennom en tvangssjekk av underlivet på jakt etter den mytiske jomfruhinnen.

Flere roper på et forbud mot jomfruhinnesjekk. Helseminister Bent Høie (H) mener et forbud ikke er nødvendig all den tid slike undersøkelser strider mot alt den norske helsetjenesten skal være. Det offentlige kan ikke detaljstyre alt en lege ikke skal gjøre.

Disse tre eksemplene er åpenbart forskjellige, men de reiser alle det vanskelige spørsmålet: I hvor stor grad skal uønskede kulturelle og religiøse handlinger forbys ved lov?

Et sted må grensen gå

Noen ganger er det helt åpenbart på sin plass med et forbud. Vold mot barn skal selvfølgelig være forbudt. Her er skadevirkningene åpenbare og dokumenterte.

Men hvor går grensen? Er det et voldelig overgrep at jomfruhinnen blir undersøkt? Klart at dette føles som et overgrep, og det er jo også en helt forkastelig tradisjon – for ikke å nevne direkte kunnskapsløst. Men er et forbud den rette måten å bli kvitt problemet på?

Økt splittelse?

Forbud sender et sterkt signal om hva et samfunn absolutt ikke kan tolerere. Samtidig åpner det for sanksjonsmuligheter og vil forhåpentlig virke avskrekkende.

Stikkordet her er «forhåpentlig». Det er ingen garanti for at et forbud vil ha de konsekvensene man ønsker.

Vil et forbud mot barnehijab føre til at unge jenter blir frarøvet viktige deler av barndommen fordi de holdes innendørs? Vil burkinikledde kvinner bli nektet å gå på stranden? Og vil et forbud mot jomfruhinnesjekk føre til at foreldrene isteden sjekker selv?

Det er også en fare for at forbud fører til større splittelse og fremmedfrykt innad i det norske samfunnet.

Torsdag startet for eksempel en rettssak i Jæren tingrett der en dame er tiltalt for å ha nektet hårklipp til en hijabkledd kvinne. Frisøren oppgir frykt som begrunnelse for avvisningen.

Systematisk arbeid?

Det finnes ingen muligheter for å kontrollere konsekvensene av et forbud. For å ta frem vold mot barn-eksempelet igjen:

Aftenposten har gått gjennom familievolddommer ved Oslo tingrett de siste tre årene. Nesten ni av ti gjerningsmenn- og kvinner har minoritetsbakgrunn fra Asia eller Afrika. Undersøkelsen viser ikke hele bildet, her finnes det mørketall. Det er likevel vanskelig å komme utenom at minoriteter er overrepresentert i familievoldstatistikken.

Hvorfor er det slik? Noe av svaret finnes åpenbart i årtier med systematisk arbeid i Norge.

Bevisstgjøring og offentlig samtale har bidratt − sammen med forbudet - til en endret holdning til vold mot barn.

Grenseland

Å forby med lov er som regel ikke nok alene. Det bør være et tiltak som settes inn når omfanget er så stort og handlingen så problematisk at man kan godta restriksjoner for en hel gruppe for å beskytte et betydelig mindretall.

Ta for eksempel fyllekjøring. Enkelte kan sikkert kjøre helt utmerket etter en pils eller to, men det er unntaket. På grunn av de skadelige konsekvensene er det riktig å forby med lov.

Foreløpig er det ingenting som tyder på at noen av de ovennevnte eksemplene er av en slik karakter. Men det betyr ikke at det ikke kan bli slik i fremtiden.

Lettvint løsning

Integreringsdebatten er ofte full av temperatur og følelser, men integrering er egentlig ganske langtekkelige og kjedelige greier. Det handler om bevisstgjøring, brobygging, kommunikasjon, grensesetting og samarbeid.

Prosessen går sakte, ofte for sakte, og kan være mildt sagt frustrerende. Krav om politisk handling i form av lovforbud er forståelig, men ofte en lettvint løsning.

Det er stor forskjell på et land som begynner med diskusjonene og et land som begynner med forbudene. Norge må være det første.

helene@aftenposten.no

Snapchat: skjeggesnap

Instagram: skjeggegram

Mer fra samme kommentator? Da kan du lese disse:

Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Integrering
  2. Overgrep
  3. Innvandring

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Trumps meksikanske finte | Frank Rossavik

  2. KOMMENTAR

    Niqabdebatten: Klær til besvær | Kristin Clemet

  3. KOMMENTAR

    Angsten har grepet tyskerne | Per Kristian Haugen

  4. KOMMENTAR

    Også vi beboere må innrømme hvor belastet Grønland er | Andreas Slettholm

  5. KOMMENTAR

    Fransk kappløp om å være strengest | Per Kristian Haugen

  6. KOMMENTAR

    Voldtektsofre møter ikke sine likemenn i retten