Kommentar

Kokkvold: Vi bekjemper ikke egen rasisme og islamistisk terror ved å benekte fakta

  • Per Edgar Kokkvold
    Spaltist

Den nye voldsideologien er langt vanskeligere å bekjempe enn fascismen. Den må møtes både med fasthet og forstand, skriver Per Edgar Kokkvold. NTB Scanpix

«Ord er som røntgenstråler når man bruker dem riktig», sa forfatteren Aldous Huxley. Men det er ikke alltid man bruker dem riktig.

«Dette har ingenting med islam å gjøre», sa president George W. Bush etter terroraksjonene i USA 11. september 2001. Det samme sa spanske myndigheter etter tog-terroren i Madrid i 2004, statsminister Tony Blair etter T-bane-terroren i London i 2005, David Cameron etter at Lee Rigby i mai 2013 ble angrepet med kniv og hakket til døde på åpen gate i London, den australske statsminister Tony Abbott etter terroren i Sydney i desember – og den franske president François Holland etter terroraksjonene i Paris i forrige måned.

Per Edgar Kokkvold.jpg

Og det sa de, selv om disse og utallige andre terroraksjoner alle ble begått i profeten Muhammeds navn, til ropene «Allahu Akbar!» Vi får fortsatt høre at det er gale mennesker som står bak de ugjerninger som begås i profetens navn.

Man kan godt kalle det en hvit løgn, fremsatt i beste mening, for å beskytte fredelige og uskyldige muslimer, og for å hindre opptøyer og rasisme i den ikke-muslimske flertallsbefolkningen. Men en løgn er det like fullt. Det vet de politiske lederne, og det vet også folk flest, som selv er i stand til å tenke.

Om islam er fredens og kjærlighetens religion, så er den også noe ganske annet.

Muslimske stemmer

Heldigvis finnes det muslimer som ikke stikker hodet i sanden. Etter drapene på tegnere og jøder i Paris, appellerte Egypts president Abdel Fattah al-Sisi til landets imamer om å gjennomføre en religiøs revolusjon, gjenvinne islam for religionen, fordi den muslimske verden holder på å rives i stykker, ødelegges og gå tapt på grunn av en voldelig, islamistisk ideologi.

Sajid Javid, det eneste muslimsk-fødte medlem av den britiske regjering, sa etter Paris-terroren at det enkleste naturligvis ville være å si at dette ikke har noe med islam eller muslimer å gjøre, «men det vil være både sløvt og galt».

Og her i Aftenposten 14. januar har Mohammad Usman Rana skrevet en viktig og modig kronikk om «brannen i islams hus», hvor han ber verdens muslimer ta tilbake sin religion og bidra til at islam kommer seg ut av den dype krisen den befinner seg i.

Man kan også med fordel lese Farhat Tajs debattartikkel i Aftenposten onsdag denne uken.

Tusener av terrorister

Vi kommer ikke vår egen rasisme til livs ved å benekte fakta. Også fakta er usikre, men det finnes i hvert fall tusener av islamske drapsmenn der ute – enten de kaller seg IS/ISIL, Al-Qaida, Taliban, Al-Shabaab eller Boko Haram – som mer enn gjerne dreper de «vantro», voldtar og brutaliserer, som slavebinder kvinner, som henretter, kutter struper, halshugger, korsfester og begraver levende dem som nekter å konvertere til islam, som ikke har den «rette» islamske tro, eller som ikke klarer å svare på tilfeldig valgte spørsmål fra Koranen.

Vi vet ikke sikkert hvor mange muslimer på verdensbasis som støtter terroren, men det dreier seg om hundretusener, mens de som sympatiserer, utvilsomt kan telles i millioner.

Men i stedet for å tvinge islam til å ta et oppgjør med egen voldsforherligelse, har vi bidratt til å sykeliggjøre religionens kritikere, ved å akseptere og alminneliggjøre begrepet islamofobi, stemple nesten all islamkritikk som noe urimelig, irrasjonell og sykelig.

På denne måten svikter vi også vanlige muslimer, både de som har flyktet fra gudestatens lover, og de muslimer som rammes av islamistenes terror, både indirekte, fordi de knyttes til terroren, og direkte, fordi de også er i flertall blant ofrene. Noe vi har altfor lett for å glemme.

«Islamofobi»

«Ikke la deg forlede av det», sier den pakistansk-canadiske skribenten Ali A. Rizvi, i en tekst Dagsavisen/nyemeninger.no gjengir fra Huffington Post:

«I tillegg til å skille ut fordommer mot muslimer (en gruppe mennesker), brukes begrepet «islamofobi» til å beskytte islam (en ideologi) mot kritikk ... Dette er et propagandaord konstruert for å beskytte islam fra kraften i sekularismen, ved å sidestille all kritikk av den med rasisme og fremmedfrykt.»

Frykten for å bli stemplet som fordomsfull og «islamofobisk» ser ut til å ha vært hovedårsaken til det mareritt som nå brettes ut fra Rotherham i England, der opptil 1400 unge jenter har vært seksuelt misbrukt i en årrekke av overveiende pakistanske menn, fordi sosialarbeidere og lokalpolitikere ikke våget å si fra om det de visste eller i hvert hadde sterke mistanker om.

En ny, offisiell rapport fordømmer det som synes å være en kollektiv fornektelse av fakta. Den ansvarlige statsråd kaller det en form for «sløv, institusjonalisert politisk korrekthet».

I fjor ble det kjent hvordan en rekke statlige skoler i Birmingham-området langt på vei var blitt overtatt av islamister. Også disse avsløringene ble lenge hindret og lenge avvist som islamofobi.

En ny type fascisme

Vi står overfor en religiøs fascisme minst like brutal som den politiske vi for 60–70 år siden måtte bekjempe så å si med alle midler. Den voldelige islamismen er forlengst flyttet over fra den muslimske verden til vår egen. Målet er ikke lenger, slik det delvis var, å endre Vestens Midtøsten-politikk. Målet er å endre Vesten selv, som islamistene vil skal styres etter sharialover. De «vantro» skal utryddes.

Men den nye voldsideologien er likevel langt vanskeligere å bekjempe enn fascismen. Den må møtes både med fasthet og forstand.

Vi må vite, som Salman Rushdie skrev i et brev til John le Carré for mange år siden, at «vi har de friheter vi kjemper for – og mister dem vi ikke forsvarer». Det trengs fasthet. Men også forstand. For demokratiene må ha muslimene med seg. Uten dem blir kampen håpløs.

«Extremism in the defence of liberty is no vice ... moderation in the pursuit of justice is no virture», sa senator Barry Goldwater under den kalde krigen.

Goldwater tar feil. Hvilket han selv er et ufrivillig bevis på når han i sin selvbiografi skriver at forsvarsminister Robert McNamara og president John F. Kennedy burde ha vært straffet for ikke å ha invadert Cuba under rakettkrisen i 1962, at USA hadde så treffsikre våpen at man fint kunne ha bombet herretoalettet i Kreml, og at folk har «en hysterisk, irrasjonell holdning til kjernefysisk krig».

Jo, moderasjon er ofte en dyd. Selv i forsvar for friheten.

kokkvold@online

Oppdatert: I den opprinnelige teksten stod det at Ali A. Rizvi er palestinsk-canadisk. Det er endret til pakistansk-canadisk.

Les også:

  1. Les også

    Kronikk: Vestlig dobbeltmoral truer ytringsfriheten

  2. Les også

    «Vi har å gjøre med terrorister som ikke bare dreper mennesker for noe de har gjort, men også for noe de ER, for eksempel jøder. Særlig jøder.»

  3. Les også

    Slik blir unge, norske muslimer radikalisert

Les mer om

  1. Kultur
  2. Terror

Relevante artikler

  1. SID

    En tidligere muslims bekjennelse

  2. KRONIKK

    Wahhabismen utfordrer våre friheter | Carl Schiøtz Wibye

  3. DEBATT

    Nei, krass islamkritikk er ikke et sykdomstegn. Det er forskjell på fornuft og fobi

  4. DEBATT

    Vi har felles ansvar for å motarbeide ondskapen. Det gjøres ikke ved å tie det ihjel. | Mahmoud Farahmand

  5. KULTUR

    Islam-ekspert John L. Esposito: Frykten for islam vokser. Ikke bare i USA, men også i Europa.

  6. NORGE

    – Hvis jeg blir drept, har jeg skapt en bevegelse som vil overleve