Kommentar

Å styre eller ikke styre

  • Håvard Narum

Partileder Siv Jensen innformerer pressen om FrP landsmøte 20-22 april. Foto: NTB Scanpix

Makt. Aldri har Frp vært så nær regjeringsmakt som foran valget i 2013. Siv Jensen forbereder sine egne på å tåle at makten har en pris. Men landsmøtetalen var tydeligvis ikke tid og sted.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

FREMSKRITTSPARTIET er blitt et modnere parti på de tre årene som er gått siden nesten samtlige delegater på landsmøtet avsluttet sine innlegg med en hyllest til «statsminister Siv Jensen.» De oppblåste forventningene foran stortingsvalget i 2009 førte til at partiets beste valgresultat noensinne utløste nederlagsstemning på valgnatten. Slik lærdom er bitter, men den sitter.

Neste skritt ble å orientere seg i norsk politisk virkelighet. Der har Frp en lettere vei til regjeringsmakt når partiet ikke er så stort og konfrontasjonssøkende at det skremmer mulige samarbeidspartnere. Den høystemte retorikken fra forrige valgkamp om at Frp skulle rykke inn i regjeringskontorene for å gjennomføre en grunnleggende forandring av Norge, var dømt til å mislykkes – vel å merke hvis hensikten var å påvirke samfunnsutviklingen og ikke bare bli størst av de maktesløse. I går var gjennomgangsmelodien i Jensens landsmøtetale på Gardermoen at Frp trenger makt for å få innflytelse. Hvilken partileder ville ikke sagt det?

Og hyllesten av Jensen som statsminister var nesten borte. Også Frp-landsmøtet har innsett at den jobben er reservert for Høyre-leder Erna Solberg dersom velgerne ønsker en borgerlig regjering.

Realisme

Siv Jensen kunne naturligvis ikke si det i en landsmøtetale der oppgaven var å skaffe partiet flest mulig velgere, men faktum er at den gradvise erkjennelsen av at Frps plass på den borgerlige seierspallen er på sølvsiden, har bidratt til økende realisme i partiet. Det har også Jensens målbevisste og nesten konsekvente bestrebelser på å bygge opp respektfulle relasjoner til de andre opposisjonslederne. Jensen har forstått at gjensidig tillit er en helt nødvendig forutsetning for at flere partier kan tømre sammen et regjeringsprogram og samarbeide fra sak til sak i en krevende politisk hverdag.

Til tross for betydelig intern motstand har Frp-lederen klart å bygge et lag rundt seg med resultatorienterte politikere som andre partier kan stole på og samarbeide med. De tydeligste eksemplene er finanspolitisk talsmann Ketil Solvik Olsen og leder for Stortingets kontroll— og konstitusjonskomité Anders Anundsen, men det finnes flere. Tiden da Frp ikke var i stand til å bemanne sin del av et regjeringslag, er over.

Usikkerhet

Siv Jensen har to standardsvar på spørsmålet om Frps strategi for å komme til makten. Det ene er at Frp vil søke makt for å få størst mulig gjennomslag for egen politikk, det andre at partiet ikke vil støtte en regjering det ikke er deltar i selv. Det første er en selvfølge. Hun ønsker tydeligvis at det andre skal fremstå like selvfølgelig. Ellers hadde hun vel ikke gjentatt det syv ganger i landsmøtetalen.

Effekten av denne besvergelsen er imidlertid helt avhengig av hvor stort partiet blir ved valget neste år. Når meningsmålingene spriker fra 11,5 prosent fra Respons i Aftenposten til 20,7 prosent fra Norstat i Vårt Land den dagen Frp åpner sitt landsmøte, er det ikke lett for partiledelsen å velge strategi. Det hjelper i alle fall ikke å gjøre som Jensen – gratulere landsmøtet med den siste målingen, men la være å nevne den første.

Hverken hun eller vi kan vite hvor sannheten ligger, men Frp gjør klokt i å regne med at den ligger nærmere 11 enn 20 prosent. Mye av forklaringen på det store spriket (en forskjell på en kvart million velgere) ligger i at Respons veier mot kommunevalgresultatet i 2011 mens Norstat tar utgangspunkt i stortingsvalget i 2009. Frps velgeroppslutning ble halvert i denne perioden. Erfaring viser at velgere husker bedre hva de stemte ved et valg for et halvt år siden enn når valget ligger to og et halvt år tilbake i tid. Det tilsier at Frp sannsynligvis ligger langt under sitt gode valgresultat i 2009.

Dilemmaer

Et av Jensens mange dilemmaer er at usikkerheten om partiets reelle størrelse gjør det vanskelig å avgjøre hvilken retorikk som virker best når hun både skal oppildne sine egne og bevare tilliten hos mulige samarbeidspartnere. En landsmøtetale skal først og fremst tjene det første formålet, og mange Frp-ere bærer fortsatt på mye bitterhet på grunn av den isfronten de opplevde fra Høyre. Kristelig Folkeparti og Venstre i Carl I. Hagens mange år som partileder. At Hagen selv er så bitter på sitt gamle parti, at han holder foredrag på et Høyre-seminar i stedet for å reise på landsmøtet, forandrer ikke på dette.

Men utenfor landsmøtesalen virket Jensens monomane gjentagelser av at Frp bare støtter en regjering der partiet selv er med, som en unødvendig begrensning av partiets egen handlefrihet. At hun mer enn ett år før valget låser seg på denne måten, reiser spørsmålet om Frp kan være like fornøyd med en mindretallsregjering av Arbeiderpartiet som en koalisjon av Høyre, KrF og Venstre. Jensen uttaler fortsatt ordet Bondevik-regjering med en forakt som ikke gir stort rom for velvilje overfor en tilsvarende konstellasjon med Erna Solberg som statsminister.

Maktens pris

Ikke alle i Frp er like overbevist om hvor viktig det er for partiet å komme i regjering. Sporene fra SVs mange nederlag i den rødgrønne regjeringen får mange Frp-ere til å frykte at den politiske prisen blir for stor.

På noen punkter svarer partiledelsen med oppmykning av tradisjonelle standpunkter. Forslaget til alternativ handlingsregel for bruk av oljepenger er et slikt forsøk, nestleder Per Sandbergs åpning for å godta bompenger rundt Oslo og Bergen et annet.

Men hovedinntrykket er at Frp markerer egne standpunkter. Jensens uttalelse om at de andre partiene like godt kan fortsette som før hvis det ikke blir en ny politikk, reiser spørsmålet om hvor dypt regjeringslysten egentlig sitter. Velgerne får kanskje ikke vite før etter valget om Frp vil styre, med den pris det har på godt og vondt, eller la være, med den indre trygghet og ytre avmakt det gir.

  1. Les også

    Siv Jensen: - Åpen dør i Frp

  2. Les også

    Frp-ledelsen forklarer dårlig valg med terrorfokus

  3. Les også

    Venstre sa ja til Frp, men holdt seg for nesen

Illustrasjon: Mala Wang-Naveen

Les mer om

  1. Kultur