«Dialog, informasjon, tilstedeværelse.» Det er Eirik Jensens tre paroler for godt politiarbeid, de avslutter boken hans, og de ble gjentatt under den massive lanseringen torsdag. Først på en pressekonferanse i Kagge forlag, som ikke var noen pressekonferanse siden det ikke ble åpnet for spørsmål, deretter under Krimfestivalen der Jensen ble intervjuet av en meget vennligsinnet Sarah Natasha Melbye.
Jensen skulle få og beholde ordet for å banke følgende budskap gjennom: Hans uvanlige og til dels dramatiske erfaringer er i seg selv et viktig innlegg i den løpende debatten om norsk politi, særlig nå med tidenes politireform på trappene. De som bestemmer bør lytte til en som har «hatt skoa på», som Jensen uttrykker det.
Det er ingen tvil om at han har hatt skoa på. På innsiden. Historien om mitt politiliv er en åpen og meget leseverdig innsideberetning om norsk politi som gir et verdifullt innblikk i både tenkesett, arbeidsmåte og konflikter i Oslo-politiet. Skildringene er røffe, tonen kontant, av og til på grensen til det thriller-parodiske, men i det store og hele har medforfatter Thomas Winje Øijord lykkes med å gi historien en form som kler stoffet.
Han vil skape forståelse
Både forfatter og forlag insisterer på at han ikke driver forhåndsprosedyre i korrupsjonssaken han er siktet for. Boken var godt i gang da Jensen ble arrestert.
De har rett i den forstand at han ikke omtaler siktelsen, hva den konkret handler om, og hvordan han imøtegår den. Den kampen tilhører en annen arena, gjentok Jensen under lanseringen torsdag.
Samtidig vil han skape forståelse for den måten han har løst sine oppgaver, de valg og dilemmaer han er blitt konfrontert med, i det uryddige landskapet som oppstår når en har hatt så mye personlig omgang med tungt kriminelle som Jensen. Det portrettet Jensen tegner av seg selv og sitt politiliv, sannsynliggjør at noen er ute etter ham, har ønsket å sette opp en felle, få satt en stopper for en effektiv politimann.
Slik er boken også et forsvarsskrift. Den kunne vanskelig blitt noe annet.
Jensens budskap er å tro på nærpolitiet
Eirik Jensen må være nærpolitiets fremste forsvarer i Norge. Han tror på lensmannsmodellen, politimannen som kjenner lokalmiljøet til bunns, som kan snakke med alle, som kjenner kodene, som vil forebygge mer enn bekjempe.
Men hva skjer når den tillitsskapende dialogmodellen, som han kjente fra oppveksten på Nesodden, der det gikk sport i å kjøre fra lensmannsbetjent Hommelung på nafta-rusete mopeder, løftes over til kampen mot narkosmuglere, drapsmenn og tungt kriminelle gjenger?
Også her har Jensen sviretro på modellen. Han vil ta selve kriminaliteten, og boken levner liten tvil om at han tok den ganske hardt. Samtidig har gått i spissen for å etablere kontakt, avtaler og kjøreregler med kriminelle som begge parter angivelig har respektert.
Beveget seg i et grenseland
Metodikken brakte Jensen til legalitetens grenseland, særlig i bruk av tystere. «Vi utfordra det juridiske regelverket for informantbehandling i Norge», skriver han selv. Et annet sted slår han fast: «Noe av det viktigste for meg, både som politimann og som privatperson, er å kunne sjonglere mellom rollene.»
Hva dette faktisk betyr og hvilke handlinger som ligger bak, gir boken ikke noe endelig svar på.
«Urokråka bodde i meg, men jeg hadde den under kontroll», skriver Jensen om seg selv som tenåring. Det ligner ganske mye på slik han oppfatter seg selv som politimann. Om dette blir fasit til slutt, får vi tro etterforskningen og en eventuell rettssak gir svaret på.
Les også: